Kwaidan (1965)

Den ellers krasse kritikeren av japansk maktfilosofi og æresbegreper, Kobayashi, tar her for seg gamle spøkelseshistorier i en utsøkt vakker episodefilm. Med en tung, suggestiv billedrytme fortelles 3 legender som alle har overnaturlige motiver. En inntrengende spenning gjennomsyrer fortellingene der voldsomhetene gjør et stillferdig inntrykk.

Kasaki Kobayashi har alltid vært kjent som en av opprørerne i japansk film. I mange av filmene sine retter han en krass kritikk mot makt- og æresbegrep som er av fundamental betydning i japansk kultur. Filmen Gjenferd er et unntak. Med utgangspunkt i fire japanske folkesagn har Kobayashi forøkt å visualisere det fantastiske og eventyrlige ved den gamle japanske folketradisjonen.

Historiene vi får høre er enkle: En fattig samurai forlater sin kjære for å gifte seg til penger, men angrer seg og kommer tilbake til sin kone. En blind musikers sang vekker interesse blant åndene og han blir trukket inn i deres farlige balladespill. Den siste historien er om en gammel mann som stadig ser refleksjonen av et ansikt i tekoppen sin. Begrepet «kwaidan» betyr på japansk spøkelseshistorie, og det er spøkelser og ånder som er ledetråden gjennom alle historiene. Sagn om overnaturlige hendelser, med klassiske helter som utfører utrolige oppgaver har en meget sentral rolle i japansk kultur, på samme måte som våre folkeeventyr om Espen Askeladd har for oss nordmenn. Å gjenskape mytologiske eventyr på film er ofte en håpløs oppgave. Det skal mye til for å lage bilder som kan overgå de tilskueren har i fantasien fra før. Når Kobayashi har lykkes så godt skyldes det først og fremst at han har valgt å la filmen spille på lag med fantasien. Her finnes ingen billige skremmeeffekter, eller overfantastiske kostymer. Kobayashi bruker langt mer smygende virkemidler, som for eksempel å stille kamera litt på skrå, akkurat nok til å fange den klemmende marerittaktige stemningen. Han bruker fargene i filmen for å danne overnaturlige stemninger. Innlevelsen hos publikum skyldes ikke den typiske følelsen av overveldelse man får av de fleste fantasi-filmer, men det at man nesten umerkbart har latt seg lure til å følge med inn i filmens fantasiverden.