Labyrint (1986)

Jeg har lyst til å gjøre det enkelt. Liker du rare vesen? Liker du forfriskende og forunderlige eventyr? Liker du David Bowie? Eller Jennifer Connelly? Liker du det når det estetiske i en film brått lever av seg selv? Eller liker du rett og slett det søte i livet? Hvis du har svart ja på ett eller flere av disse dustete spørsmålene så tror jeg faktisk jeg kan garantere at Labyrinth er en film du må se. Hvorfor? Derfor. Hvordan? Nede i en koselig kjeller i godt selskap. Jo, men hvorfor? Det har jeg strengt tatt allerede svart på, men for din skyld så skal jeg utdjupe.

For det første er dette en film laga av Jim Henson. Hvis navnet ikke ringer ei bjelle, så er dette altså mannen bak våre skøyerske kamerater i Muppetene og de søte tøysekoppene i Fragglene, og det synes jeg bør friste mer enn nok i seg selv. For det andre er dette en film som leker seg i skjæringspunktet mellom drøm og virkelighet, mellom det barnslige og det voksne og mellom det levende og døde. For det tredje, og her har vi selgeren over alle selgere, har du her sjansen til å se David Bowie spille en androgyn nissekonge som ikke bare synger, men òg går opp-ned og kaster babyer opp i lufta for å sprite opp showet. Og, hvis du blander alt dette sammen i ei stor gryte med en dæsj surrealisme og pompøsitet for smak, så har du essensen av Labyrinth – som jeg til slutt må innrømme egentlig er verdens beste film. Det er en lovnad.

(Trondheim filmklubb)