Lepel-koden (2005)

Voksne som stempler barnehistorier som urealistiske og overdrevne, har alltid provosert meg. Det fine med den gode barnehistorien er jo nettopp at voksenverdenens strenge krav til realisme og logikk ikke lenger eksisterer. Historiene kan kokes i fantasiens dypeste kilder og man kan overdrive så seeren kjenner det kile i hjernebarken. Lepel-koden er en slik film som vrir og strekker og bulker fantasien din.

Unge Lepel må sortere knapper for en ond bestemor av roald dahlsk kaliber. Hele tiden lengter han etter foreldrene som han tror er på en verdensomspennende ballongferd. Under et knapperaid på det lokale kjøpesenteret møter han jevnaldrende Pia som viser seg å bo over et av prøverommene i klesavdelingen. De treffer den godhjertede selgeren Max, som er akk så forelsket i butikksjefen, en dame som kjører rallycross på fritiden. Siden Lepel i tillegg er et mattegeni, vil læreren ha ham til å representere skolen i en prestisjetung mattekonkurranse. Læreren allierer seg derfor med den grusomme bestemoren og bygger et bur til Lepel.

Ikke et øyeblikk reagerer man på at ett og annet i denne filmen neppe kunne skjedd i virkeligheten. Historien har sine egne elastiske rammer, og av en eller annen fantastisk grunn forstår barn intuitivt hva som er mulig og umulig i slike filmer. Derfor kan plutselig Lepel og Pleun tegnspråk. Klart Lepel kan regne ut den perfekte hoppvinkelen til en bil. Og et riktig bra kyss skal jo vare noen fergeturer fram og tilbake.

Som i mange klassiske historier for barn er det de store temaene som ligger i bunn: Søken etter sitt opphav, viktigheten av vennskap og den store kjærligheten. Og skulle noen fortelle deg at dette er fortalt på urealistisk og overdreven måte, så skal du himle med øynene. For de som har kikket ned i fantasiens boblende kilder, vet bedre. Mye bedre.

Omtale: Arne Svingen, forfatter

Vinner av FILM&KINOS barnefilmpris under Barnefilmfestivalen i Kristiansand 2005