Li’l Quinquin (2014)

Det begynner med at man finner en død ku i en gammel bunker. Inne i kua ligger deler av et hodeløst menneske. Den som får oppgaven med å løse dette groteske mysteriet, er politimannen Van der Weyden, hvis kroppsspråk er definert av en rekke ticks som får ham til å virre litt i alle retninger, slett ikke ulikt etterforskningsmetoden hans. Sammen med sin assistent Carpentier prøver han å samle spor og komme til bunns i saken, som raskt eksalerer når nye lik dukker opp. I tillegg distraheres Van der Weyden av nysgjerrige lille Quinquin, som han stadig støter på i nærheten av åstedene. Quinquin på sin side setter pris på at det endelig skjer noe interessant i en ellers kjedelig sommerferie.

Alt på en gang?
Li’l Quinquin er en kinoversjon av tv-serien som Dumont laget for Arte France. I likhet med David Lynchs tv-serie «Twin Peaks», der drapet på Laura Palmer var en katalysator for å kunne fortelle og fortape seg i et stort persongalleri og et underlig univers, er den døde kua kun et utgangspunkt. Men hva Li’l Quinquin forteller, er åpent for fortolkninger. Er det en misantropisk miljøskildring, en oppveksthistorie, et kjærlighetsportrett, en samtidskommentar, et innlegg i en rasismedebatt, en religionskritikk, et ruralt portrett, en nyskapende kriminalfortelling, eller er det en «episk farse», slik New York Film Festival beskrev den som? Eller er filmen alt på en gang?

Får publikum til å gapskratte
Uansett bobler Li’l Quinquin over av overskudd og ikke minst humor, og noen av scenene topper nesten Jacques Tati når det gjelder treffende situasjonskomikk. Mye av komikken skapes av Van der Weyden, som ikke hører hjemme i dette jordbrukssamfunnet og som ofte trår helt skjevt sosialt. Andre ganger er det den åpenbare dysfunksjonaliteten som får publikum til å gapskratte – senile besteforeldre som dekker bord ved å kaste ting, eller en begravelse som mer eller mindre kollapser seremonielt på grunn av udugelighet hos alle som skal avvikle den. Denne siste scenen er dessuten ikke bare morsom, den er dypt ubehagelig – og denne kontrasten går igjen i hele filmen. Det nydelige nordfranske landskapet, med sine bølgende åkre, havet der i det fjerne, er også åsted for det unevnelige, og det i rikt monn.
Li’l Quinquin har blitt tatt svært godt i mot, av kritikere og publikum, og i Frankrike kåret Cahiers du cinéma likeså godt Li’l Quinquin til årets beste film i 2014.

Omtale: Cinemateket i Oslo