Little Men (2016)

Dagbladets anmeldelse v/ Aksel Kielland:

Ved første øyekast er det lett å forveksle Ira Sachs’ «Little Men» med den typen klamt og narsissistisk middelklasseføleri som i de senere år har blitt den amerikanske indiefilmens dominerende uttrykk. For her finner vi alle de klassiske ingrediensene: Hvite mennesker fra øvre middelklasse som konfronteres med seg selv etter et dødsfall i familien, smakfulle bilder av et sommerlig New York og – ikke minst – en følsom og kunstnerisk anlagt tenåringsgutt med store uttrykksfulle øyne som (en slags) hovedperson.

Når faren til skuespilleren Brian (Greg Kinnear) dør, flytter han og kona Kathy (Jennifer Ehle) og deres 13 år gamle sønn Jake (Theo Taplitz) inn i huset han har etterlatt dem i Brooklyn. Kontrasten til det travle Manhattan er stor, men familien finner seg raskt til rette i det romslige huset, og Jake finner umiddelbart tonen med den jevnaldrende Tony (Michael Barbieri), som er sønn av Leonor (Paulina García), som leier et butikklokale i førsteetasje av bygningen.

Alt er tilsynelatende fryd og gammen, men så fort sorgen er prosessert og hverdagen setter inn, begynner økonomiske hensyn å prege forholdet mellom de to familiene. Brian og hans velstående søster vil at Leonor – som var en god venn av deres far og derfor hadde svært gode leiebetingelser – skal betale markedspris for lokalet hun leier, noe den enslige syersken rett og slett ikke har råd til.

Dermed er det duket for en bitter, ulmende konflikt mellom de voksne, med barna fanget i midten. Sachs – som for et norsk publikum er best kjent for «Love is Strange» – styrer nemlig unna både moralisering og store oppgjør.

Snarere har han satt sammen en velspilt og imponerende nyansert studie av hvordan økonomi i vår del av verden dikterer de store linjene i et menneskeliv. «Little Men» er en film som skildrer effekten av gentrifisering på et mellommenneskelig plan, og som gjør det uten å dømme. «Sånn», sier den ganske enkelt, «går det når man har et system som vårt».