Mandy (2018)

Det er vel ikke tvil om at Nicolas Cages karriere har hatt noen opp- og nedturer de siste årene, men hos Panos Cosmatos slippes virkelig de indre demoner løs og sjelden eller aldri har vi sett Cage utforske sin egen galskap på denne måten. Dette er black metal-estetikk på syretripp, og en uendelighet av referanser til mange tiår av genrefilm. Cage er her den røffe, men romantiske tømmerhuggeren som bor ensomt til ved Crystal Lake (!), sammen med sin kunstneriske og gotisk fantasy-fikserte kjæreste. Uheldigvis blir hun sett av kultlederen Jeremiah Sand, som ved hjelp av Gud, dop og avansert okkultisme holder sine disipler trollbundet. Henne kan han ikke leve uten og disiplene sendes ut for å hente henne ved hjelp av påkalte demonbikere. Litt langt ute, tror du? Dette er bare starten, dropp alle forestillinger om logikk og bli med på en usedvanlig reise inn i Cosmatos vakre og voldelige galskap.

Det man først og fremst legger merke til er det estetiske – uendelig vakkert, kreativt og gjennomført. Historien og skuespillet er bare en bonus, her er det først og fremst det visuelle som teller. Og der kan vi ikke få rost vår norske fotograf Benjamin Loeb nok – hans innsats i Mandy er rett og slett imponerende. En annen som sterkt bidrar til at dette ble så severdig er nå dessverre avdøde komponist Jóhann Jóhannsson. I en av sine aller siste filmer spiller han bokstavelig talt på et stort register, fra det lyriske til metal, og alt i mellom. Ikke en film for de sarte og følsomme, men en aggressiv reise inn i en fremmed og skremmende verden.

Omtale: Cinemateket i Oslo