Michael (1924)

Michel er basert på en roman med samme navn av den danske forfatteren Herman Bang, og er historien om en berømt kunstner, kalt Mesteren, og hans kjærlighet til en ung mann, Michael, som er hans modell og protegé. Mesteren får i oppdrag å male et portrett av grevinne Zamikow, men han klarer ikke helt å fange uttrykket i øynene hennes. Michael derimot, kan. Han har forelsket seg i henne. Gang på gang misbruker Michael Mesterens tillit, og likevel fortsetter Mesteren å tilgi ham. Plaget av ensomhet og Michaels egoisme, skaper Mesteren et siste, storslått maleri før han dør, mens han ytrer ordene: «Nå kan jeg dø i fred, for jeg har sett en stor kjærlighet.» Michael klarer ikke å rive seg løs fra grevinnens favn lenge nok til å besøke Mesteren på dødsleiet.

Denne sofistikerte filmen utspiller seg i overdådig dekorerte interiører fylt med ekstravagante kunstgjenstander. Dreyer hadde et stort budsjett og UFAs toppmoderne studiofasiliteter til rådighet, samt Karl Freund, en av sin tids fremste filmfotografer. Michael er et kammerspill som skildrer noen få personer og deres innbyrdes relasjoner. Alle vesentlige ting forblir usagte. Dreyer lar kameraet fortelle historien gjennom blikk, ansiktsuttrykk og objekter. For Dreyer var arbeidet med skuespillerne det viktigste – å veilede dem til å gi nyanserte og presise følelsesmessige prestasjoner som kunne fanges i nærbilder.

Filmen ble godt mottatt både i Danmark og Tyskland, hvor Dreyers danske kollega Benjamin Christensen, i rollen som Mesteren, fikk særlig ros. Michael ble imidlertid ikke vist i Frankrike, og kommersielt sett var denne kostbare, prestisjefylte produksjonen trolig ingen stor suksess. Selv om det homoerotiske aspektet i forholdet mellom Mesteren og Michael kun antydes – med Dreyer som perfekt fanger tonen i Bangs roman – var det nok til at filmen ble skarpt fordømt i USA. Likevel ser Michael ut til å ha vært Dreyers favoritt blant filmene han laget før La Passion de Jeanne d’Arc.

Omtale: carlthdreyer.dk