Murder, My Sweet (1944)

«Okay Marlowe», I said to my self. «You’re a tough guy. You’ve been sapped twice, choked, beaten silly with a gun, shot in the arm until you’re crazy as a couple of waltzing mice. Now let’s see you do something really tough – like putting your pants on.»

Dick Powell spiller Philip Marlowe, en hardkokt privatdetektiv som blir engasjert av Moose Maloy, en tidligere straffange, for å finne hans ex-kjæreste, femme fatale Velma Grayle (Claire Trevor). Velma gir seg ut for å være noe hun ikke er, hvilket er tilfelle med de fleste av Raymond Chandlers kvinnelige roman-figurer. Hun har vært danserinne i en strippebule, men har nå blitt millionær-kone. Hun dreper for å forsvare sin nye identitet. Hun er en mer subtil – og giftig – forførerske enn Carmen i The Big Sleep. Penger og sosial status er viktigere for henne enn sex. Marlowe må kjempe mot utspekulerte utpressere og hans erkefiende – politiet, som blant annet beskylder ham for mord. Han blir slått ned, han blir lurt av den slemme kvinnen, han blir dopet og han blir bura inn…

Farewell My Lovely var i sin tid revolusjonerende innen kriminal-genren som den første filmen som virkelig beskrev det genuint skitne miljøet som «pulp» litteraturen skildret. Filmen ble laget to år før The Big Sleep som også har Chandlers Philip Marlowe som helt. Murder My Sweet var en av de første film noirs, et lite mesterverk innen ekspressjonistisk filmkunst, og representerte et fullstendig veiskille for den gamle syngende og dansende berømtheten Dick Powell som plutselig var blitt en «tough guy» (produsentene forandret filmens tittel fra Farewell My Lovely til Murder My Sweet fordi de var redde for at folk skulle tro det var en musical). Powell fortsatte innen noir-genren resten av tiåret, og ble, sammen med Bogart, en av de mest gjennomførte noir-heltene.

Chandler skal ha sagt at Powell er den som kom nærmest hans egen forestilling av Marlowe. Powell er tørrere, mer likefram og respektløs enn Bogart, selv om han ikke kan matche Bogey’s aura av absolutt integritet. Han greide å kvitte seg helt med sitt milde gemyttlige vesen fra musical-tiden på 30-tallet. Det eneste ekkoet er hans fysiske eleganse – han beveger seg med en dansers letthet. Powells Marlowe lever opp til Hemingways lov om «grace under pressure»: Han har en flat stemme og et stramt stoisk ansikt, frosset som en maske, han er vaktsom og sardonisk. Akkurat som Bogart, passer Powell så godt inn i Marlows rolle at publikum ikke merker at han spiller: – han har en stil som skjuler stilen. Som Chandlers privatdetektiv, er han film noirs perfekte «tough guy», men det insisteres aldri på tøffheten, den bare er der som en naturlig del av karakteren.

Filmen var produsert av det lille selskapet RKO, hvor film noir ble født som en type billig B-film genre, men genren viste seg etterhvert meget effektiv og tok raskt steget inn i «main stream» storproduksjoner som The Big Sleep (Warner, 1946) utover 40-tallet og godt på vei ut i 50-tallet.

dm

(omtale fra Trondheim Filmklubb)