Nosferatu (1922)

Nosferatu kom i kjølvannet av to katastrofer; første verdenskrig og spanskesyken. I tillegg befant Tyskland seg på den tiden i et nærmest evig kaos med ekstremt steile fronter mellom kommunistene og nasjonalsosialistene. Politiske kriser avløste hverandre fortløpende og kulminerte med den store depresjonen. Samtidig blomstret kunsten i Tyskland, ikke minst på filmfeltet. Med sin kreative bruk av skygger, scenografi og banebrytende foto med dypfokus skapte den ekspresjonistiske filmen et nytt filmspråk. Film noir og ikke minst skrekkfilmen har hentet mye fra teknikkene og stilen i filmer som Dr. Caligaris kabinett og kveldens film.

Vi møter kontoristen Hutter og hans unge, vakre og dydige kone Ellen, som lever lykkelig i den nord-tyske byen Wisborg. Hutter får sitt livs sjanse når sjefen Herr Knock gir ham i oppdrag å ferdigstille et eiendomskjøp med en mystisk adelsmann fra Transylvania ved navn Grev Orlok. Når Hutter vel ankommer Transylvania finner han fort ut at lokalbefolkningen er livredde for greven og advarer ham på det sterkeste å oppsøke Orlok. Når han kommer til grevens slott, merker Hutter fort at ting ikke er som det skal være og når Orlok oppdager et fotografi av Ellen, blir han påfallende betatt av hennes skjønnhet. Hutter finner ut alt for sent hva Orlok egentlig er og blir holdt fanget mens Orlok forbereder sin reise til Wisborg. Når Hutter endelig klarer å rømme, er greven på god vei til Tyskland med pesten som følgesvenn…

Som de fleste med grunnleggende kunnskap om filmhistorien vet, er Nosferatu en uoffisiell filmatisering av Bram Stokers roman Dracula. Siden regissør F.W. Murnau og produsent Albin Grau enten ikke klarte å skaffe rettighetene, eller ikke brydde seg om å klarere dem, endret de en smule på historien for å unngå rettighetsproblematikk. Den ikoniske greven ble døpt fort om til Orlok. Navnene på de øvrige karakterene ble endret og historien ble flyttet fra London til nord i Tyskland.

Til å spille greven fikk Murnau den særegne teaterskuespilleren med et meget passende etternavn, Max Schreck. Schreck var en av de tidlige metodeskuespillerne og hans fremstilling av Nosferatu viser et nærmest insektaktig monster. At Schreck også var en tilbaketrukket mann som trivdes best i eget selskap, har skapt en rekke myter. En av disse er at han faktisk var en vampyr, noe som er utgangspunktet for den sterkt glimrende filmen Shadow of a Vampire, der Schreck, spilt av Willem Dafoe, viser seg å tilhøre de vandødes rekker.

F.W. Murnau var en av tysk films mest innovative regissører. Spesielt kjent ble han for å filme på location, de fleste filmer ble skutt i studio den gangen. I Nosferatu bruker Murnau virkelig lokasjonene til sin fordel, og det gjør at filmen nærmest virker som en dokumentar til tider. Murnau ble også kjent for sine flytende overganger mellom drøm og virkelighet. Dette grepet kom han senere til å perfeksjonere i sin store Hollywoodfilm Sunrise, men i Nosferatu la han grunnlaget for det.

Nosferatu var ikke Murnaus første gotiske skrekkfortelling. Noen år tidligere hadde han gjort Der Januskopf, basert på Stevensons Dr. Jekyll & Mr. Hyde, med legenden Conrad Veidt i hovedrollen (passende nok hadde Bela Lugosi en liten birolle her). Veidt spiller senere tittelrollen i The Man Who Laughs, der hans fremstilling kom til å inspirere Bob Kane, forfatteren av Batman, til å skape Joker, en av tegneserienes og etterhvert filmens mest ikoniske skurker.

Produsent Albin Grau var i likhet med Murnau krigsveteran, men Grau hadde også en brennende interesse for det okkulte. Han var medlem av flere esoteriske losjer, deriblant Ordo Templi Orientis, grunnlagt av Aleister Crowley. Sammen med en annen losjebror grunnla Grau Prana Film. Navnet er hentet fra sanskrit og betyr grovt oversatt livskraft. Manuset til Nosferatu ble forfattet av en annen okkultist, Henrik Galeen, en praktiserende rosenkreutzer, som fra før hadde manuskriptet til Der Golem av pioneren Paul Wegener under beltet. Grau selv uttalte stolt til pressen ved premieren at Nosferatu var tidenes første rene okkulte film. Selv om Grau brukte uhørte summer på markedsføringen og en ekstravagant festpremiere, ble filmen møtt med et skuldertrekk fra kritikerne. Enda verre var det at publikum uteble og Prana Film havnet på konkursens rand.

Stokers enke, Florence Stoker, ble rasende da hun fikk vite om filmen. Hun hadde levd på pengene fra boksalget og teateroppsetninger, og så på rettighetene som sin livline. Hun saksøkte Prana Film med hell, men uten mye penger i kassa hadde de ikke råd til å betale erstatningen og saksomkostningene. Florence Stoker fikk da rettens medhold i sitt krav om at alle filmkopiene og negativet måtte ødelegges. Men ulike versjoner av filmen overlevde likevel, og den restaureringen vi viser her, baserer seg i hovedsak på en fransk nitratkopi fra 1922 bevart av Cinémathèque Française.

Nosferatu kom til å danne malen for hvordan en skrekkfilm skal være og etablerte vampyren som et av filmens mest slitesterke og mangfoldige monstre. Uten Nosferatu, ingen Dracula i alle sine forskjellige sjatteringer, gestaltet av Bela Lugosi, Christopher Lee og Gary Oldman, for å nevne noen. Uten den, ingen nattlige rovdyr som herjer lerretet i alt fra Last Man on Earth, Near Dark, I am Legend til Blade-triologien. Vi hadde heller ikke hatt erotiske monstre som i The Hunger og The Addiction. Uten Nosferatu er det vanskelig å tenke seg den eksistensielle antihelten fra Interview with a Vampire, Twilight og serier som Kindred og True Blood, eller det ufrivillige og frivillige morsomme som What we do in the Shadows, Noe helt annet og BloodRayne, for ikke å glemme et tonn med filmer der vampyren selvhøytidelig sprader rundt i goth-S/M-couture og slåss mot varulver.

Kay Olsen, Cinemateket i Oslo