Oasen (2002)

Den lettere tilbakestående Jong-du slipper ut av fengsel etter å ha sonet en drapsdom. Det første han gjør er å oppsøke familien til mannen han drepte. Han blir kastet på dør, men rekker å få øye på den omkommedes unge datter, en pike som er hardt rammet av cerebral parese. Ute av stand til å få jenta ut av hodet setter han seg fore å ta seg av henne. Det utvikler seg et kjærlighetsforhold som omgivelsene slett ikke ser på med blide øyne. De er omringet av et samfunn som ikke regner dem til å være istand til å føle kjærlighet.

Oasen er en modig film. Den skildrer forholdet mellom en tilbakestående gutt og en sterkt handicappet jente. Dette er en kjærlighetshistorie som aldri kunne vært laget i Hollywood. Til det blåser den alt for mye i publikums smak. Filmen sjokkerer og er ubehagelig fordi vi ikke er opplært til å godta at et slikt forhold kan eksistere. Nå hjelper det heller ikke at Jong-du blir fremstilt som en ganske ubehagelig person. Det første møtet mellom dem ender med at han nesten voldtar henne! Til tross for dette søker hun kontakt med ham og virker oppriktig i sitt ønske om å være sammen med Jong-du. Dette er filmens styrke. Jong-du er ingen idealperson som bare er misforstått. Han er hyperaktiv og asosial, men det er noe naivt over han som gjør at vi likevel føler en omsorg ovenfor han. En omsorg som blir forsterket i møte med den kyniske og kalde familien han kommer fra. En familie som aller helst ikke vil ha noe med han å gjøre.

Oasen er en utrolig sterk og rystende film som til tider er vond å se på, men håpet i filmen ligger hos hovedpersonene. De velger å stå imot den kynismen og motviljen som de møter i omgivelsene.

(Torbjørn Grav, Trondheim filmklubb)