Persona (1966)

Intens, sensuell og selvransakende er Persona Bergmans høyst intime blottleggelse av kunsten – dens falske mystikk og magi. Filmen er en studie i forstillelse og tomhet, i avstand og nærhet mellom to kvinner, hvor grensene mellom drøm, tanke og virkelighet er utvisket.

Persona er et resultat av og en konklusjon på Bergmans dyptgripende kunstneriske og personlige krise i forbindelse med hans stilling som teatersjef på Dramaten i perioden 1963–66. «Jeg har en eller annen gang erklært at Persona reddet mitt liv. Det er ingen overdrivelse. Hadde jeg ikke orket å lage den, hadde jeg sannsynligvis vært slått ut for godt», sa Bergman.

«Persona» er betegnelsen på ordet maske i det antikke dramaet. Muligens stammer det fra per (gjennom) + sono (lyd), altså det lyden eller stemmen klinger gjennom, men som dermed også skjuler vårt ansikt. Ordet danner stammen til begrepene person og personlighet. Den syntese av imaginasjon og psykologisk virkelighet som tittelen gir uttrykk for, er overgripende for skuespillet i filmen. Den forsterkes ved fotograf Sven Nykvists veksling mellom mørke, drømmeaktige sekvenser og skarpt avtegnede kvinneansikt.

(Cinemateket i Oslo)