Possession (1981)

Her snakker vi om et kjærlighetsforhold som har gått på trynet. En hysterisk feberfantasi av en film som er umulig å sammenfatte – men la oss allikevel prøve: Mark (Neill) kommer hjem til Vest-Tyskland og oppdager at kona ikke elsker ham lenger. Hun oppfører seg irrasjonelt, og at hun har innledet et forhold til slimålen Heinrich (Bernet) er bare symptomet på et langt større problem. Hun flykter fra dem begge for å føde et slimete, blekksprut-lignende monster (designet av Carlo Rambaldi, som også skapte E.T), som hun har incestuøs sex med. Sammen dreper de alle som kommer for nær dem, mens Mark innleder et forhold til lærerinnen Helen (Adjani igjen) – og hun er klin lik hustruen… Alt er selvsagt symbolsk, og det nærmeste man kommer et nervøst sammenbrudd på film, i alle fall på denne siden av Polanskis Repulsion.

Den polske filmskaperen Andrzej Zulawski hevder at Possession er en sannferdig, selvbiografisk historie filmet som et eventyr for voksne. Zulawski er i likhet med filmen verd mer plass enn vi har til rådighet her, men han er en av Europas mest spennende og kontroversielle auteurer. Han hevder bl.a. å sette de kvinnelige skuespillerne sine i rituell trance før innspillingen, og det er lett å tro etter å ha sett Isabelle Adjanis maniske rolleprestasjon her – særlig under en fem minutter lang, spastisk fødsel i Berlins undergrunnsbane! Adjani (ikke en stabil aktrise selv på en bra dag) forsøkte å begå selvmord med en barberhøvel etter å ha sett Possession første gang, visstnok fordi filmen gikk så sterkt inn på henne. Hun fikk heldigvis flere påskjønnelser for traumene her, bl.a. prisen som beste skuespillerinne under Cannes-festivalen i ’81. Vær obs på at den amerikanske utgaven ble klippet med hele tre kvarter, så sørg for å se filmen i sin originale 127-minutters versjon. En uforglemmelig opplevelse garanteres!

Espen Svenningsen Rambøl
FilmMagasinet Nr. 5 1999

—