Psycho (1960)

Marion Cranes kjæreste Sam Loomis er for nedtynget av gjeld til at de kan gifte seg. Når sjefen hennes betror henne et større pengebeløp tilhørende en kunde, stjeler hun pengene. I et forrykende uvær søker hun nattely på Bates Motel. Bortsett fra innehaveren Norman Bates er stedet tomt, og han inviterer henne hjem til seg selv og sin syke mor. Marion overhører en krangel mellom Norman og hans meget dominerende mor, hvor moren nekter henne adgang til huset. Tilbake på motellrommet bestemmer hun seg for å ta en dusj før hun legger seg…

Få skrekkfilmer har vel som Hitchcocks klassiske freudianske gyser medført så mange søvnløse netter som Psycho gjorde det i 1960. Filmen punkterte alle andre filmer i sin genre og betydningen den har hatt for filmskapere etter Hitchcock er nærmest ubegrenset.

Psycho sprengte grenser, siden ingen skrekkfilm hadde benyttet seg av så mye sex og vold. I dag er imidlertid filmens psykologiske spenning mer fremtredende enn den direkte visualiseringen. Lyssetting, klipping og ikke minst det intense lydsporet, dominert av Bernard Herrmanns musikk, frembringer fortsatt frynsete nerver hos publikum. Mye av spenningen ligger i hvordan Hitchcock klarer å overføre den angst og paranoia som filmens hovedkarakter innehar, til publikum. I hver eneste scene er det noen som føler skyld, lyver, dekker over forbrytelser, oppfører seg mistenkelig, mistenker andre for å lyve eller er på feil sted til feil tid. Sammen med en kameraføring og klipping som gir oss følelsen av å være voyeurer i forhold til de seksuelle aspektene, blir publikum også besatt av dårlig samvittighet og vi blir delaktige i karakterenes psykologiske spill. Manus av Joseph Stefano etter Robert Blocks roman. Foto av John L. Russel. Musikk: Bernard Herrmann.

(Omtale: Trondheim Filmklubb)