Requiem for a Dream (2000)

Requiem for a Dream består av ungdommer på narkotiske substanser og en moder hekta på TV og slankepiller. Det er på mange vis en konvensjonell narkofilm, det begynner i det små og leder selvfølgelig strakt inn i helvete. Fra ungdommens uskyldige lek med droger til prostitusjon, død og fordervelse. MEN, stort MEN, det er heldigvis noen ting som skiller Requiem for a Dream fra den gemene hop og gjør dette til en riktig så bra film.

For det første går Requiem for a Dream nærmere inn på hva avhengighet er. Og da ikke bare narkomani, men avhengighet generelt. Filmen handler like mye om TV-avhengighet og slankemani, og klarer å se likhetene mellom de forskjellige avhengighetene. Filmens sterkeste scene er etter min mening helt klart scenen hvor den TV-besatte moder forteller sin sønn om hvorfor det er så viktig å komme på TV.

Det andre som gjør at filmen suser forbi konkurrentene er filmens formspråk. Styrkene i innholdet til tross, Requiem for a Dream er først og fremst en estetisk nytelse. Snurte kritikere anklager filmen for å være overfladisk style-over-substance. Meningsløs kritikk, for det første er det mer enn nok substans i denne filmen. For det andre hva gjør det at stilen til tider står i sentrum når stilen er så til de grader vellykket. Regissør Aronofsky trøkker til for fullt og tyner foto, lyd og klipp til max. Det er heftig, rått og intenst. Filmspråket drar seeren inn i fortellingen. Konvensjonell sosialrealisme er en dvask gymsokk fra 70-tallet, kjølige, nøkterne observasjoner erstattes med subjektive, medrivende skildringer. Dette er et ekspresjonistisk mareritt for dem som følger med i tiden og forventer effektivitet!

(Roman Poruno, Trondheim Filmklubb)