Sanger fra andre etasje (2000)

Da Roy Andersson lanserte sin første spillefilm på 25 år under Cannes-festivalen 2000, skjedde det selvfølgelig ikke helt uten dramatikk. Ideen til Sanger fra andre etasje hadde hatt tilhold i Anderssons hode i over ti år, og selve produksjonen hadde foregått døgnet rundt i de fire siste av dem. Det burde egentlig ikke overraske noen at den pertentlige stabeisen nesten måtte avlyse den planlagte visningen i konkurranseprogrammet. Filmkopien var nemlig ikke kommet ut av laboratoriet da festivalen begynte. Enda godt den var programmert til festivalens nest siste dag. Publikum i salen fikk en av disse sjeldne filmopplevelsene, slike som etterlater oss i en stemning av andakt, følelsen av å ha opplevd noe unikt, av å ha sett noe som vil bli stående i filmhistorien som et mesterverk.

Sanger fra andre etasje er unnfanget og båret fram nettopp der – i andre etasje. Forklaringen på den underfundige tittelen er nemlig så enkel som at Roy Anderssons kontor ligger i andre etasje. Filmen er imidlertid ikke bare Anderssons verk. Siden det aldri fantes noe manus for filmen i ordets rette forstand, var Andersson under hele innspillingsprosessen åpen for forslag fra sine mange medarbeidere. Selvfølgelig var det Andersson som hadde det siste ordet, men innspillene og arbeidsinnsatsen ble i hvert fall belønnet med at et femtitalls medarbeidere fikk bli med til premieren i Cannes.

Ifølge Roy Andersson selv er Sanger fra andre etasje en film om «förödmjukelse och upprättelse, och om människors sårbarhet. Och så handlar den om ekonomi. Men om jag bara ska framhäva ett enda ämne som filmen handlar om, så är det nog medmännesklighet». Mer konkret handler filmen om et femti-talls ulike karakterer – eller «skjebner» som Andersson kaller dem. I handlingens sentrum står en far og hans to sønner, som publikum får følge «mer associativt än konkret». De opplever alle mer eller mindre personlige katastrofer i løpet av en dag. Alle veier inn og ut av byen er rammet av en fullstendig trafikkork. Faren beveger seg gjennom byen dekket av sot etter at møbelforretningen hans har brent ned. Vi streifer innom andre skjebner; en innvandrer får skambank i et travelt forretningsstrøk; en tryllekunstner mislykkes i et dramatisk triks; en kontorist får sparken på en nedverdigende måte.

Det er ikke handlingen som driver Sanger fra andre etasje. Hvert bilde er fylt med detaljer som gradvis vokser fram og skaper en helhet, en mening. Etter hvert som de 46 tablåene som filmen består av skifter, forsterkes meningene og helheten. Det bisarre universet vi sto overfor i begynnelsen av filmen blir rammet av et voldsomt alvor, og symbolikken som preger Anderssons billedunivers går i samme retningen; fra det underlige, antydende som kan skape latter i det miserable, til det tungsindige og alvorlige som gir budskapet en slags påståelighet.

(Omtale Cinemateket i Bergen)