Satantango (1994)

Massivt og mørkt er vel passende beskrivelser av dette syv og en halv times storverket som det tok fire år å spille inn. Som et monument over kommunisttidens tro på fellesskapet er handlingen lagt til et nedslitt landbrukskollektiv. Slitet, isolasjonen og håpløsheten har for lengst tært vekk all menneskelig varme og tro på kollektivt samarbeid. Alle leter etter veien bort, likegyldige til hvem som trampes på eller hva som må gjøres for å oppnå dette målet. Men i et tett lite samfunn er hemmeligheter mangelvare og fortiden har en lei tendens til å hjemsøke en, her gjennom ryktene om den fryktede Irimiás (spillt av Tarrs faste komponist Mihály Vig) gjenoppstandelse fra de døde og at han er sett med sin følgesvenn på vei til landsbyen.

Her beveger Tarr seg frem og tilbake i tid, de enkelte episodene overlapper hverandre og lar oss se handlinger gjennom forskjellige karakterers øyne. Etter hvert trer det frem et bilde av et lite samfunn styrt av angst, mistro og en nesten sykelig interesse for naboens gjøremål. Ubrutte scener kan gå i ti minutter av gangen og lar oss få tid til å fange opp det som foregår under den ytre handlingen. Mange av disse lange tagningene er utsøkt utført, gjerne med dolly eller steadicam – det er bevegelse og retning, men man kommer ingen steder. De umulige kirkeklokkene som vekker en av karakterene i starten av filmen er bare en av mange små finurligheter som peker mot eksistensen av et overordnet, symbolsk plan. Det er mye å kreve av et publikum at de skal ofre syv og en halv time i selskap med svartsynte ungarske bønder, men for den som er villig til å ta sjansen, er gevinsten en filmopplevelse for livet.

Omtale: Cinemateket i Oslo