Skammen (1968)

Etter å ha blitt forført av nasjonalsosialismen i unge år, bestemte Bergman seg for «aldri mer politikk». Men i Skammen bryter han dette forsettet, det kan ikke være noen tvil om at det er den pågående konflikten i Vietnam som har påvirket utformingen av filmen. Ikke direkte som en kommentar til krigens årsaker, men som en illustrasjon på  hvordan menneskelighet og sivilisasjon forsvinner i krigens grusomme dragsug.

Et musikerektepar flykter fra krigens redsler på fastlandet og søker tilflukt på en øy. Orkesteret deres er oppløst, kanskje som et bilde på kunstens maktesløshet ansikt til ansikt med krigens primitive og totalitære estetikk. Etterhvert som dens realiteter rykker nærmere forandres forholdet mellom de to, uskylden forsvinner og skammen trer inn.

Filmen vakte i sin tid sterk debatt fordi Bergman vegret å ta parti, begge sider er ansiktsløse redskaper for en ullen ideologi. Det kritikerne ikke så var at det var nettopp dette som gjorde filmen universell, problemstillingene, konfliktene, ydmykelsene og maktspillet er de samme i alle kriger.

Omtale: Cinemateket i Oslo.