Snakk til henne (2002)

Journalisten Marco blir venn med sykepleieren Benigno på en avdeling for komapasienter. De har begge hver sin pasient å se til: Marco av personlige årsaker, Benigno av tilsynelatende profesjonelle årsaker. Benigno lever nemlig livet sitt gjennom sin fascinasjon for komapasienten Alicia. For den relasjonelt sett uerfarne sykepleieren, er hun den perfekte kjæresten: – Vi er mye lykkeligere enn de fleste ektepar!! Antageligvis har han rett. Og dette paradokset er sentralt i Pedro Almodóvars nye film. Det er jo en klisjé, men det er livsnødvendig å snakke sammen. Hvis ikke blir man ensom, og den man ikke snakker med blir ensom. Til slutt kjenner man hverandre ikke lenger.

Det er altså mennene som står i fokus. Og bevisstløshet. Mange kvinner vil kunne hevde at når det gjelder mellommenneskelig kommunikasjon er dét to sider av samme sak. Parallellen er i hvert fall mer enn tydelig i denne nedtonede og svært vakre filmen til Spanias vanligvis så bråkete regissør.

Pedro Almodóvar (f.1951) har utviklet sin helt særegne filmstil gjennom sine drøye 20 år som filmskaper. Hans filmer kan beskrives som en blanding av melodrama, komedie og kitsch, blandet med spansk snakkesalighet og alternativ seksuell livsstil. Hans karriere begynte som fattig popartkunstner i skyggen av Francos diktatur på 70-tallet. Debutfilmen Pepi, Luci, Bom y otras chicas del montón (1980) har blitt en kultklassiker. Hans internasjonale gjennombrudd kom med Matador (1986), og med den mer stuerene komedien Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd (1988) oppnådde han stor kommersiell suksess, samt en Oscar-nominasjon. Men Almodóvar hadde ikke til hensikt å bli snill gutt og har til de grader utfordret folks smak med alle sine filmer på 90-tallet.

(Haugesund 2002)