Sommeren med Monika (1952)

Sommeren med Monika er en av de mer sentrale tidlige Bergmanfilmene, og skildrer bruddet mellom ungdomstid og voksenliv, drøm og realitet, frihet og ansvar, med den svenske skjærgården som åsted for magiske lykkescener.

Harry og Monika møter hverandre en dag på en kafé like i nærheten av der de jobber. Han arbeider på et lager, hun hos en grønnsakshandler. Monika er leken og uredd, og inviterer ublygt den litt mer reserverte gutten med seg ut. Snart er de to kjærester. Både Harry og Monika sliter med måten de blir behandlet på av de som er eldre enn dem, det være seg småfulle foreldre, klåfingrede varebud eller trangsynte sjefer. En dag får Monika nok og stikker av. Hun og Harry søker tilflukt i en liten snekke og drar avgårde til holmer, sol og et blått hav. «Vi har gjort opprør!!» roper de fornøyd, men snart innhenter virkeligheten dem.

Dette var første gang Ingmar Bergman jobbet sammen med Harriet Andersson, en av de mange skuespillerne som etterhvert kom til å gå igjen i Bergmans filmer. Hun stjeler så godt som all oppmerksomhet, der hun energisk og lidenskapelig trår fort og skjevt. Det er ikke vanskelig å forstå at mange ble bergtatt av henne og hennes sammensatte utstråling (og hun kom lenge til å være kvintessensen av en frigjort skandinavisk ung kvinne). Både François Truffaut og Jean-Luc Godard ble inspirert av filmen, blant annet har de begge kopiert en scene hvor Monika snur seg og stirrer rett inn i kamera og på oss publikummere. Godard skrev også en begeistret hyllest til Bergman i Cahiers du Cinéma, og utropte Bergman til Europas mest originale filmskaper.

Selv om ikke alt ved Sommeren med Monika er like vellykket og enkelte scener er en smule anstrengte, er dette en lett tilgjengelig og svært severdig film, som glimtvis stråler og vitner om et regissørtalent under utvikling.

(Cinemateket i Oslo)