Sonatine (1993)

En japansk Reservoir Dogs?

Sonatine er en av 90-tallets mest innflytelsesrike eksistensielle voldsfilmer, og filmen som gjorde Takeshi Kitano til en kultskikkelse i Europa og USA (godt hjulpet av Quentin Tarantino, selvsagt). Kitano leverer her en beinhard, nihilistisk beretning om en gruppe gangstere på ufrivillig utflukt i det grønne, og tar samtidig et aldri så lite oppgjør med yakuza-genren ved å fokusere på menneskene bak revolverne og på kodeksen i det ultra-macho miljøet de tilhører.

Vi følger yakuza-sjef Murakawa (Takeshi Kitano) på hans siste blodige oppdrag, hvor han sendes til den tropiske øya Okinawa for å gjøre opp en feide mellom to rivaliserende bander. Rett etter ankomsten eksploderer en bombe i den ene bandens hovedkvarter, og når Murokawa og hans menn havner midt i en skuddveksling i en restaurant, begynner ting å gå seriøst på tverke. Murokawa innser ganske snart at noe er råttent i kongeriket Danmark, og han bestemmer seg for å gå i dekning sammen med de gjenværende medlemmene av gjengen sin. De drar til et øde beliggende strandhus, hvor de fordriver tiden med maskuline selskapsleker som sumowrestling og å skyte ølbokser av hodene på hverandre. Imens tårner ting seg opp i gangsterverdenen utenfor, og Murakawa gjør seg klar til en bloddryppende finale.

Volden i Sonatine er brutal fordi den skildres rent. Et slag er et slag, og ikke en avansert ballett-øvelse. Kitanos gangstere er hverken voldsmarionetter eller semi-mytiske superhelter; de er mennesker som opptrer innenfor en kontekst hvor alt menneskelig er ensbetydende med svakhet. Voldssekvensene i Sonatine kontrasteres av en meget estetisk, nesten kontemplativ, skildring av stillstand, hvor selve fraværet av vold lader stemningen og gjør den elektrisk.

Det er lett å se likhetstrekkene mellom Takeshi Kitano og Quentin Tarantino. Spesielt gjelder dette den ukonvensjonelle fremstillingen av de beinharde, «trigger-happy» gangsterne. Kitano gjorde Sonatine omtrent samtidig som Tarantino gjorde sin Reservoir Dogs, og prosjektet er på sett og vis det samme i de to filmene: Begge er karakterdrevne, fortettede dramaer som handler mer om etterdønningene enn forløpet av en serie meget blodige begivenheter.

(Cinemateket i oslo)