Terrakottakrigeren (1990)

Ca. 3000 år siden; Keiser Quin er besatt av drømmen om evig liv og hans alkymister jakter uavbrutt på den evige ungdomskilden. Vi møter keiserens arkitektgeneral Mong (spilt av Zhang Yi Mou, som selv er regissør, med filmer som bl.a. Ju Dou og Bak den røde lykten) som forelsker seg i feil dame; den vakre keiserslaven Twon (Gong Li, som er Mous kone i virkeligheten). Deres forhold blir avdekket og Twon brent på bålet, mens Mong blir murt inne i keiseren sakrofag. Nå har det seg slik at Mong har fått i seg en bit av ungdomskilden og etter 3000 år vokner han opp igjen, til Kina anno 1930. Forvirringen er stor og bedre blir det ikke når han møter en dame som han mener er Twon reinkarnert.

Terrakottakrigeren er en film av typen vi kaller epos. Storslagen med tusenvis av statister og kulisser av gigantiske proposjoner; både i fjern fortid og på 1930 tallet, gjør dette til en imponerende reise. Den har også et utrolig vakkert billedspråk; en slags lun rød-brun farge preger det hele, og det er vanskelig å ikke la seg bli overveldet. Men til tross sine pene bilder er det kjærligheten som er tema her; udødelig kjærligheten, av typen som varer minst 3000 år. Men det er ikke lett for Mong, kvinnen han treffer etter tusener av år i grava ser bare på ham som en fjott, og ser ikke ut til å la seg overtale så lett heller.

Dette høres kanskje sukkersøtt ut, men Terrakottakrigeren har også en rekke actionsekvenser; den holder en fin balanse mellom spenning, humor og romanse. Skal vi sammenligne med noen filmer vi kjenner kan vi si at den er en plass mellom Indiana Jones og Den engelske pasienten, bare mye penere å se på. Høres det bra ut?

lm
Trondheim filmklubb