The Conversation (1974)

Privatetterforskeren Harry Caul (Gene Hackman) er den beste i sitt fag, «the best bugger on the west coast». Han lever av å stjele privatliv. Til gjengjeld har han ikke noe privatliv selv. Hans opplevelse av virkeligheten filtreres gjennom ett eneste sanseorgan: Øret. Han er en anonym person i førtiårene uten noen særlige kjennetegn, en ubemerket forbipasserende. I sitt monosanselige, teknologiske lydunivers er han utilgjengelig og uslåelig. Det eneste som truer hans perfeksjonerte integritet er hans egen samvittighet. Han vet at flere av hans oppdrag har fått tragiske utfall, ofte med døden til følge.

The Conversation er mer enn en kriminalfilm, den er like mye et psykologisk drama om den moderne teknologiens ensomme ulver. Filmen, som vant Gullpalmen i Cannes, speiler den politiske paranoide perioden USA var inne i rundt Watergate, men stiller også mer almenne moralske spørsmål om anvendelse av teknikk for kontroll.

The Conversation kan sies å være Coppolas Blow-Up, og et glimrende eksempel på de mer personlige filmene Coppola egentlig ønsket å lage på 70-tallet (selv var han f.eks. veldig lunken til å gjøre Gudfaren-filmene).

(Cinemateket i Oslo)