Fluen (1986)

En smoothie av flue og menneske

Man kan noen ganger lure på om oppskriften til en klekkelig science fiction-film ligger i at handlingen dreier seg om et vitenskapelig prosjekt som går forferdelig galt. I så tilfelle er The Fly intet unntak. I denne filmen møter vi den eksentriske forskeren Seth Brundle, som altfor lenge har ruget på en oppfinnelse som vil forandre menneskelivet slik vi kjenner det – en maskin som kan teleportere ting fra en plass til en annen. I det han møter den attraktive journalisten Veronica blir hans største ønske at hun skal være den eneste som får dokumentere denne prosessen, og hans vei til et forskningsgjennombrudd. Til å begynne med lar hun seg ikke imponere, men må bøye seg i støvet da han suksessfullt klarer å teleportere den ene strømpen hennes fra en «telepod» over til en annen. Det eneste problemet med oppfinnelsen, slik som Brundle ser det, er at han ikke klarer å teleportere levende vesen. Veronica viser seg å være en muse for Brundle, og problemet løser seg raskt for det geniet som han er. Da Brundle i et beruset og fortvilet øyeblikk bestemmer for å teste den nyvunne viten med seg selv som prøvekanin, går det så galt som det kan gå. En flue blir tilfeldigvis fanget i «telepoden» med han, og fører til at teleportmaskinen genetisk spleiser de to individene. Dette er starten på en langdryg metamorfose for Seth Brundle, som gradvis forandrer seg til å bli Brundlefly. Forvandlingen setter også tilsynelatende en stopper for det blomstrende kjærlighetslivet til han og Veronica.

Filmen er løst basert på en roman med samme navn fra 1957 av forfatteren George Langelaan. Romanen ble også grunnlaget for en film med samme navn allerede i 1958. The Fly fra 1986 ble så godt mottatt at det ble laget en oppfølger i 1989 (The Fly II), uten at den oppnådde helt den samme suksessen som forgjengeren.

Det som uten tvil gjør denne filmen verdt et gjensyn er spesialeffektene i form av sminke, som filmen blant annet vant Oscar for i 1986. Det er også verdt å merke seg at konkurrenten i samme sjanger var Aliens (1986), oppfølgeren til klassikeren Alien fra 1979. Det er få filmer i dag, i vår digitaliserte tidsalder som fremstiller grøss og gørr på en så urovekkende og håndgripelig måte som en ekte sci-fi fra åttitallet. Det var slett ingen lek å lage til kostymer og sminke før de digitale verktøyene kom på banen. Det skal visstnok ha tatt cirka fem timer å legge den mest omfattende sminken på skuespilleren Jeff Goldblum, som vi også kjenner fra en annen science fiction-film med navnet Jurassic Park (1993).

Selv om dette ikke er en komedie kan filmen allikevel anbefales til de som er glad i litt splatter, og kan se humor i horror. Det vil ikke være for mye å avsløre om filmens handling at kroppsdeler vil falle av!

Omtale: Bergen filmklubb