The Forbidden Room (2015)

«I wanted to overwhelm, I wanted the color palette to break people’s brains.» – kanadisk auteur Guy Maddin, om THE FORBIDDEN ROOM. Filmen er en høyt usedvanlig opplevelse og har skapt både begeistring og frustrasjon på festivalvisninger i Sundance og Berlin. Fra cinematekets i Oslos omtale da den var månedens film:

The Forbidden Room ligner ikke på noe annet du ser på kino i år; dette er en slags visuell kakofoni av impulser som vil forvirre og begeistre, og som kan gi deg en nærmest hypnotisk opplevelse hvis du lar deg rive med.

Som i tidligere filmer er det stumfilmen og stumfilmens estetikk som er utgangspunktet for Guy Maddin, og her kombinerer han det med elementer fra den tidlige lydfilmen og tidlige farge-teknikker, som gjør at The Forbidden Room fremstår som en filmhistorisk skattkiste som er gravd fram på et hemmelig, magisk sted, hvor et vilt utvalg av stilistiske og formelle elementer fra filmhistorien kombineres for å skape denne høyst uvanlige, og ganske enkelt svimlende vakre filmen.

The Forbidden Room er gjort i en feberaktig, drømmende stil med slående visuelle tablåer og stemninger som glimtvis kan minne om universet til David Lynch, Lars von Trier eller Terry Gilliam, men som først og fremst fremstår som noe helt eget. Det er et visuelt festmåltid av en film, og et myldrende overskuddshorn av referanser. På rollelisten finner vi kjente navn som Udo Kier, Mathieu Amalric, Geraldine Chaplin, Charlotte Rampling og Maria de Madeiros, sammen med et stort utvalg av fransk-kanadiske skuespillere. Handlingen i filmen er ikke lett å oppsummere, og det er heller ikke noe stort poeng. Men for å si det med filmen selv: «A submarine crew, a feared pack of forest bandits, a famous surgeon, and a battalion of child soldiers all get more than they bargained for as they wend their way toward progressive ideas on life and love.»