The Piano (1993)

En stum kvinne tar med seg sin unge datter og et stort piano til et arrangert ekteskap i en av New Zealands utkanter en gang i forrige århundre. Kvinnen godtar ikke at ektemannen vil kvitte seg med pianoet, i bytte for noen mål utmark. Hun inngår en avtale med den nye eieren av pianoet, en ulærd mann som har tatt på seg noen av maori-indianernes skikker. Hun vil få pianoet tilbake hvis hun kan gi ham pianoleksjoner, en leksjon for hver svart tangent. Men mannen er ikke interessert i musikk, desto mer interessert i henne. Et hemmelig og lidenskapelig erotisk spill innledes.
Med Piano slo den new zealandske regissøren Jane Campion for alvor gjennom på den internasjonale arenaen, og vant som første kvinnelige regissør Gullpalmen i Cannes i 1993. Piano er historien om Ada (Hunter), en stum (men ikke døv) skotsk kvinne som på slutten av 1800-tallet ankommer New Zealand sammen med sin datter (Paquin) og sitt elskede piano, for å gifte seg med Stewart (Neill), en kinnskjegget bonde hun aldri har sett. Da han nekter å frakte pianoet hennes til gården, inngår Ada en avtale med en analfabet, en tatovert nabo (Keitel) som har valgt å leve som maori. Ved å gi ham pianotimer kan hun kjøpe tilbake pianoet sitt tangent for tangent.

Etter den høyst originale debutfilmen Sweetie (for ikke å snakke om den geniale kortfilmen Passionless Moments), og den varme, men særegne, forfatterbiografien En engel ved mitt bord, hadde Campion etablert seg som en regissør som med letthert kunne bevege seg i følelsesmessig ulendt terreng. Hennes filmer har hele tiden omhandlet sterke kvinneskikkelser som kjemper med å forløse sine indre stemmer. Det har vært personer som omverdenen lett har rubrisert som schizofrene eller gale.

Med Piano overrasker Campion med å velge seg en hjelpeløs kvinneskikkelse, en skotsk forfinet kvinne som kommer til et røft og fremmed New Zealand. Bildene av Ada og datteren på stranda med sine victorianske klær og møbler virker temmelig absurd i all sin tragikomiske framtoning. Når den ellers så karakteristiske campionske humoren ikke slippes løs, er det fordi Ada attpåtil viser seg å være stum! Men i det øyeblikk Stewarts lett primitive nabo, i Harvey Keitels intense skikkelse, kommer inn i bildet og ber om pianotimer for tangentene, tar filmen en ny vending. Langsomt, nesten like lang tid som det tar å lære en analfabet å spille piano, utvikles en voldsom, følsom og uvanlig kjærlighetshistorie. Campion har uttalt at hun helt siden hun var tenåring har følt seg tiltrukket av de spesielle verkene til 1800-tallets kvinnelige forfattere. I dette tilfellet dreier det seg om den engelske Emily Brontë, som har skrevet romanen som ligger til grunn for filmen.

Det er noe tungt og sugende over rytmen i Piano. Som om man selv skulle føle tyngden av å forsøke å løfte på og flytte et piano. Men tyngde kan også inngi en følelse av substans. Og det er dette Jane Campion først og fremst har lykkes med i sin usedvanlige vakre og fargemettede film om kjærlighetens lumske veier.

(Cinematekene)