The Smell of Us (2014)

Det er 20 år siden Larry Clarks smått sensasjonelle debutfilm Kids, som utspilte seg i et miljø av mindreårige i New York, hvor det var fri flyt av sex, dop og alkohol, og hvor de voksne var nærmest fullstendig fraværende. Denne gangen lar han handlingen utspille seg i Paris, hvor en gjeng unge skatere driver tilsynelatende retningsløst rundt i Paris’ gater og i ulike middelklassehjem. Den voksne generasjonen er til stede denne gangen, i motsetning til i Kids og i likhet med Ken Park. Her er blant annet et ekko av incestscenen i Ken Park, hvor en beruset far forgriper seg på sin sønn; denne gangen er det en alkoholisert mor som er overgriperen som gjør et patetisk og forfylla forsøk på å forføre sin sønn.

Alkohol, dop og kjønnsorganer
Vi er altså i Paris, hvor en gruppe ungdommer med navn som Pacman og Babyface henger i gatene eller hjemme hos hverandre, mens de putter i seg hva de finner av alkohol, dop og kjønnsorganer, de skater, spiller dataspill og fikler med mobilene sine. Noen av guttene finansierer livsstilen sin som gutteprostituerte, og Marie, den eneste jenta i gjengen, klager over at «det er 2013, og alle er homser». Oppi det hele møter vi Larry Clark selv som en alkoholisert bums som går under navnet Rockstar. Og svært mye handler om sex og ulike former for seksuelle fetisjer.

Nytt kapittel i Clarks kunstneriske prosjekt
The Smell of Us vil bli oppfattet som både provoserende og frastøtende («et veritabelt filmsjokk» – Critikat, «en provoserende og utfordrende film» – Screen), og enkelte vil savne både den gode viljen og den gode moralen som vi finner i mer tradisjonelt drama. Glem det. Dette er et nytt og vesentlig kapittel i Larry Clarks kunstneriske prosjekt, som startet med den selvbiografiske fotoboka «Tulsa» i 1971, hvor han portretterer en ungdomsgenerasjon som i stor grad er overlatt til seg selv, og som lever grenseløse liv hvor sex, dop og vold er viktige ingredienser, samtidig som de fremstilles som the coolest kids on the block. Her er mange elementer som vil bli sett på som sjokkerende, men prosjektet til Larry Clark er mer dokumentarisk enn sensasjonalistisk, og alt tar utgangspunkt i det miljøet han selv kommer fra, og hans egen oppvekst. Dette går som en sterk og åpenbar tråd fra bildene han tok i sitt eget miljø på slutten av 60-tallet, til måten han filmer de parisiske ungdommene i dag.

I The Smell of Us er det ikke de eksplisitte skildringene eller de drøye scenene som er mest provoserende, men heller fraværet av følelser og narrativ utvikling. Karakterene er her, som i alle filmene til Clark, preget av en følelsesmessig nummenhet som mange syns er ubehagelig, og samtidig gjennomgår de ingen synlig utvikling slik karakterer i mer ordinære filmer og bøker gjerne gjør (der de opplever noe, lærer noe viktig om livet, og så går videre). Her er det ingenting av det; det er heller et tidsbilde av en fransk generasjon som ligner på den han selv tilhørte i Tulsa på 60-tallet.

Omtale: Cinemateket i Oslo