Themroc (1972)

Lever man i dag er man en slave. Som arbeidende er man slave av arbeidet, som individ er man slave av samfunnet, og som menneske blant mennesker er man slave av språket. Hvis man innser dette, og ikke ønsker å være en slave, får man ta konsekvensen av dette – man får gjøre opprør. Themroc gjør opprør, fullt og helt, ikke stykkevis og delt.

Themroc er et kjedelig menneske i en kjedelig tilværelse, med en kjedelig jobb i et kjedelig samfunn. Da han mister jobben får han nok – nok av formaninger og underdanighet. Hvis samfunnet ikke kan gi ham det livet han vil ha, så får han skaffe seg det selv, på siden av samfunnet. Themrocs progressive sprang er et sprang årtusener tilbake – til hulemenneskets primitive, men naturlige, tilværelse. Språket gis på båten til fordel for urbrølets glimrende kommunikative egenskaper. Han murer igjen inngangen i leiligheten sin og slår ut ytterveggen: voilá – en hule! Alle moderne bekvemmeligheter forkastes: varmen kommer fra bål på gulvet, matleveransene står et noe motvillig politivesen for, og damene står i kø for å bedekkes av denne snøftende sjarmøren. Omgivelsene er mildest talt i villrede, og verre blir det når Themrocs anarkistiske levesett brer om seg.

Themroc er et snurrig lite mesterverk i svart satire. Tidenes anarkifilm? Meget mulig.

(Trondheim Filmklubb)