Tilbake til fremtiden (1981)

Dette er hollywoodsk historiefortelling på sitt beste. Humor, action, spesialeffekter og et Huey Lewis-lydspor i en miks som beviser at 12-års aldersgrense og god gammeldags moro så definitivt er mulig å kombinere. Referansene er mange. Gitarforsterkeren har samme serienummer som telexen til Dr. Strangelove, datoen er den samme som i Jakten på Jack the Ripper (1979) og hovedgata stammer fra Gremlins (1984). For ikke å snakke om alle tidsreisedetaljene som grenser til det uoverskuelige ettersom kjøpesentre skifter navn, historier gjentar seg og Chuck Berry er på telefonen. Det er med andre ord utrolig mange gøyale små ting og detaljer man kan kose seg med og henge seg opp i. Men det som virkelig gjør Tilbake til fremtiden verdt å se om og om igjen er den, til Hollywood-film å være, ekstremt kompliserte og velfortalte historien.

Den daværende Fem i familien-stjernen Michael J. Fox spiller Marty, den unge, hippe skateboardsønnen til en skjønn mor og en stakkarslig far. Filmen åpner med at vi steg for steg følger en sindig og herlig nerdete innretning som tar seg av alle morgenens gjøremål for den noe eksentriske oppfinneren Doc, Martys beste venn. Doc jobber med en tidsmaskin i form av en Delorean. Om det er vognen eller plutonium-drivstoffet de nord-afrikanske terroristene er ute etter er neimen ikke godt å si, men de tvinger i alle fall Marty til å flykte tilbake til foreldrenes 60-tall. Her begynner han å tukle med skjebner og Ødipus-komplekser, og forårsaker sine egne fødselskomplikasjoner. På mesterlig vis klarer imidlertid regissør Robert Zemeckis å holde tungen rett i munnen. Han skiller alle de forskjellige trådene fra hverandre, og formidler flott den innviklede handlingen.

Hvordan filmen ender sier vel sjangeren og aldersgrensen alt om, men det som ikke er noen selvfølge er hvordan vi havner der. Den harmløse slossingen, den nevnte Ødipus-humoren, de fiffige generasjons- og kulturkræsjene, rocken, men kanskje aller mest feelgood-gysene av noen skatescener, er det man husker og som gjør dette til en moderne klassiker. Men det som skiller Tilbake til fremtiden fra å være kun nok en småkul 80-tallshit, er at dette er en film med mye hjerte. Spesialeffektene og fiffighetene brukes her til å fortelle og krydre historien, ikke til å være den. Sånn sett har filmen mer til felles med It’s a Wonderful Life (se egen omtale) enn andre mer eller mindre vellykkede fremtidsfilmer fra tiåret som ga oss Wham, Wella-permanenten og komfirmasjonsdresser som var så stygge at de ennå ikke er kommet på moten igjen.

Filmen er forøvrig favorittfilmen til Harald Zwart, og Ari Behn kjørte tidlig på 90-tall rundt i en Delorean som en hyllest til denne moderne Zemeckis-klassikeren
Omtale: Bergen filmklubb