To Have and Have Not (1944)

«Sunlight on the lattice, sex in the corridors, a new pianist at the café, pistol shots, the fat sureté man coming round after dark.» – William Whitebait om To Have and Have Not.

Etter suksessen med Casablanca, fulgte Warner Brothers opp med en film i samme genre, med håp om like stort hell som sist. Howard Hawks’To Have and Have Not er en ikke altfor tro adapsjon av Ernest Hemingways roman av samme navn. Til tross for at denne romanen ikke regnes som det aller beste Hemingway skrev, er filmen meget severdig, hovedsaklig på grunn av enkelte elegante rolletolkninger. Dessuten introduserer den Lauren Bacall. I sin første rolle fremviser hun en fengslende personlighet, kombinert med en sensuell skjønnhet, en kombinasjon som fullstendig overrumplet motspilleren hennes, Humphrey Bogart. Det hører med til historien at de fra og med denne filmen ble et av Hollywoods lykkeligste par.

Handlingen i To Have and Have Not dreier seg om de sentrale intrigene som foregikk på den franskeide øya Martinique, og planene som verserte før presset fra de allierte resulterte i kapitulasjon. Harry Morgan er en amerikansk skipper, som leier ut båten sin til alle som kan betale. Det eneste som betyr noe for ham er forretningen og ham selv. Han vil ikke høre om eventuelle forpliktelser overfor sitt eget land. Så blir han plutselig personlig involvert i nazistenes arbeide, og nå finnes det ikke lenger noe valg. Men til tross for at Morgan til slutt bestemmer seg for å kjempe mot fascismen, fortsetter han resolutt å se tingene i forhold til personlige vilkår: «I like you and I don’t like them», sier han til Kaptein Renard, og når denne så spør: «What are your sympathies», svarer Morgan: «Minding my own business»; men denne business’en inkluderer den alkoholiserte Eddie, som Morgan føler et spesielt ansvar for, og senere kommer også den vakre Slim inn i bildet.

Når sant skal sies – lettbent underholdning eller ei – så konkretiserer To Have and Have Not en av de mest grunnleggende anti-fascistiske holdninger som noengang er vist på film. Følelsen av moralsk fornærmelse i forhold til krenkelsen av personlig frihet, slik den uttrykkes gjennom Bogarts rolletolkning er ubestridelig: Bak alt dette føler vi sterkt Hawks’ overbevisning om menneskets behov for integritet og selvrespekt.

Det er vanskelig å forstå hvorfor etterfølgeren The Big Sleep blir satt så mye høyere pris på enn To Have and Have Not. Dialogen i The Big Sleep er konsekvent glatt og smart; noe den også er i To have and Have Not, men på grunn av vår bevissthet om de sterke underliggende følelsene her blir den mye skarpere. Verdenen i The Big Sleep er mye mer lukket, med henblikk på muligheten for følelsesmessig utfoldelse og intensitet. Mens jeg mener The Big Sleep er marginal i Howard Hawks’ filmografi, er To Have and Have Not sentral.

coco
Trondheim filmklubb