Trofast (2004)

Vi møter et par som bor i en perfekt verden, i et perfekt idyllisk hus med trompet og hund.

Petter og Frida lever i sus, dus og lykkelig sameksistens i det blå kjøkkenet og i det røde soverommet, men det går ikke lang tid før vi skjønner at det er ubalanse mellom de to. Petter er liksom så ivrig. Alt for ivrig etter å gjøre henne til lags både med trompetspilling, triksing med hunden og med gaveoverlevering. Han gir henne blant annet et par tøfler som jo er et tydelige frampeik på at det kommer til å gå dårlig. Skikkelig dårlig.

Gjennom Anna Myking sitt fine foto med kjøringer gjennom rommene i huset ser vi bildet først fra høyre billedkant og forflyttes deretter inn til sentrum av bildet. En jevn bevegelse fører oss ut av bildet igjen på venstre side. Man får en følelse av at svaret i bildet ligger til venstre, altså på slutten av hvert bilde.

Idyllen blir brutt idet Cowboyen kommer inn i bildet. Da begynner også kameraet å bevege seg andre vegen. Det kan jo også ses som et brudd og en avslutning på det menneskeligelivet til Petter. Derfra går det baklengs inn i hundetilværelsen.

Scenografen skal ha en egen hyllest for det gjennomdesignede uttrykket i Trofast. Mon tro om ikke Greenaway og Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker har inspirert. Det har i hvert fall blitt en stilsikker og stødig produksjon.