Vertigo (1958)

Alfred Hitchcock har etter en rekke uforglemmelige psykologiske thrillere plassert seg som en av filmhistoriens største auteurer. Selv om han aldri skrev sine egne manus, er hans «signatur» alltid lysende tilstedeværende i alt fra filmens tematikk og ned til de minste detaljer. Et av hans mange kjennetegn, er hans interesse for kikkeren i oss, den ikke-deltagende voyeuren. Det kan diskuteres hvorvidt Hitchcocks «storhet» bare kommer fra det faktum at voyeurisme er det emnet som best egner seg for filmmediet. Likefullt vil hans voyeuristiske trilogi, Vindu mot bakgården, Psycho og Vertigo etter all sannsynlighet bli stående som noe av det ypperste og mest karakteristiske han har laget.

Den var ikke spesielt suksessfull da den kom, men i ettertid har Vertigo blitt trukket fram som Hitchcocks definitive mesterverk. Det er her hans tematiske besettelser, koblet med en stadig mer utviklet teknisk oppfinnsomhet, for alvor har slått ut i full blomst. Der samtlige av Hitchcocks tidligere filmer har vært lette å like på grunn av sine håndverksmessige kvaliteter og psykologiske driv, er Vertigo en av hans få filmer som også konfronterer og engasjerer følelsene. Mens for eksempel Psycho er en ganske rett-fram skrekkfilm, der Anthony Perkins klart ikke er «en av oss», er Vertigo en kompleks og ubehagelig psykologisk thriller der filmens hovedperson Scottie godt kunne vært en av oss. Hans fobi er høydeskrekk. Av den grunn blir han stående ubehjelpelig urørlig da kvinnen i hans liv ramler ned fra det skjebnessvangre klokketårnet. Hans dilemma er at han ikke kan glemme henne, og forsøker å gjenskape henne i den neste kvinnen han møter. Deres problem er at de er fanget i et større nett, offer for et kynisk bedrageri og en utspekulert plan.

I tillegg til å ha spenning, mysterium og intrige nok til et par filmer, graver Vertigo godt ned i normalitetens vesen. James Stewart framstiller med stor troverdighet privatdetektiven med høydeskrekk som forsøker å gjenskape den avdøde kvinnen i sitt liv. Fra å ha et mysterium å løse, bringes publikum mer og mer over i Scotties dilemma. Han er mannen som er besatt av å gjenskape idealbildet av kvinnen han elsket. Fra å være en sjarmerende og levende brunette, omskapes hans nye kvinne til en perfekt, blond Hitchcockiansk isdronning. Og Judy (Kim Novak) er kvinnen som går med på det hele for å vinne mannens kjærlighet. Her ligger også nøkkelen til Hitchcocks djevelske spill omkring kjønnsroller: Seksualitet eksisterer bare gjennom besettelse, noe som reduserer kvinner og omskaper menn.

(Trondheim filmklubb)