Videodrome (1982)

Scanners var David Cronenbergs største kommersielle suksess (den ble til og med tatt inn til Norge). Og i takt med suksessen kom ambisjonene. Videodrome ble imidlertid en nedtur for Cronenberg – kommersielt sett. Beklageligvis siden den på mange vis er hans beste. Vi har en kompleks historie, spektakulære effekter og – sukk – Deborah Harry. Den ble også hans siste under de gunstige økonomiske forholdene som eksisterte for filmskaperne i Canada rundt 1980. Cronenberg besluttet å «flagge ut».

«Videodrome» er et pirat-TV-show som har spesialisert seg på snuff-program, med ingredienser som tortur, sadisme og virkelige mord. Showet kommer i Max Renns, spilt av James Woods, søkelys. Han er sjef for en TV-stasjon som hovedsaklig sender mykporno og «snill» vold, men Renn ønsker å utvide repertoaret. Først tror de at Videodrome sendes fra Asia et sted, men nærmere sjekk av signalene gjør det klart at showet sendes fra et sted ikke så langt unna. Med tanke på et samarbeid prøver Renn å komme i kontakt med de som står bak Videodrome. Et sado-masochistisk forhold han har etablert er i ferd med å gå helt over styr da Renn begynner å hallusinere og miste kontroll over egne handlinger. Han oppdager at Videodrome er kodet med et signal som fordreier virkelighetssynet til seeren, slik at han til slutt mister enhver oversikt over hva som er virkelig og hva som er hallusinasjoner.

Tar man Videodrome ut av helheten i Cronenbergs filmkarriere, kan man bli fristet til å se på den som en kommentar, kanskje til og med en advarsel, av videorevolusjonen på begynnelsen av 80-tallet. I enda større grad enn før ble folk nå knyttet til det visuelle mediumet TV, og slagordet «du er hva du ser» dukket opp. Men Cronenbergs filmkarriere har karakter av et prosjekt, et studium av hvordan bevisstheten påvirker kroppen. Og, selvfølgelig da, hva som påvirker bevisstheten. Og for å ta enda et skritt, hva velger vi å la vår bevissthet bli påvirket av? Problemstillingen er et gammelt filosofisk spørsmål, men hvorvidt Cronenberg behandler temaet på en særlig filosofisk måte skal ikke jeg påstå noe om. Han har ofte fått kritikk av typen: «må du vise ALT, kan du ikke gjøre som Hitchcock?». Men hvordan skulle Cronenberg ha kunnet få frem at James Woods stikker en videokassett i magen uten å vise det?

Omtale fra Trondheim Filmklubb.

Manus av David Cronenberg, foto av Mark Irwin, musikk av Howard Shore.