Withnail og jeg (1987)

I en liten utrivelig leilighet i en av Londons mer slitte bydeler, sitter de to mislykkede skuespillerne Withnail (Richard E. Grant) og Marwood (Paul McGann) en dag på slutten av 60-tallet. De fryser og plages av tømmermenn. De er blakke og desperate over at ingenting skjer. Et innfall får Withnail til å overtale den eksentriske onkelen, Monty (Richard Griffiths), til å låne dem et hus han eier på landet. Tanken er at de kanskje får nytt pågangsmot i nye omgivelser, men ting blir ikke som de hadde planlagt.

«I demand to have some booze!» hyler Withnail, mens «I» konkluderer med at «…we are indeed drifting into the arena of the unwell.» Vi befinner oss i London i 1969, hvor to arbeidsledige teaterskuespillere er i ferd med å kveles i sitt eget forfall. De deler en møkkete leilighet hvor oppvasken har utviklet egen intelligens og hvor varmeovnen ikke virker. Det er slutt på spriten og klaustrofobien og paranoiaen tårner seg opp i slike mengder at «cabin fever» ville til sammenligning fortone seg som en artig selskapslek. 60-tallet er snart over «..and we have failed to paint it black», som den notoriske dop-julenissen Danny sier mens han ruller «a Camberwell Carrot» (en gigantisk joint). Withnail and I skildrer nedturen etter «det mest fantastiske tiåret i historien». «London is a city coming down from its trip and there’s going to be a lot of refugees.»

Så Withnail og I bestemmer seg for å ta seg en ferie på landet for å puste frisk luft og samle kreftene. De får låne sommerhuset til Withnails onkel Monty, en korpulent Sherry-drikkende dandy med livslede og påfallende feminine fakter. Med herlig bruk av visuell ironi beskriver filmen hvordan det landlige England fortoner seg for et par gustenbleke, paranoide og forfylla fyrer fra London som er komplett ute av stand til å ta vare på seg selv. Det enkle liv viser seg å ikke være så enkelt likevel, og når de i tillegg får en lokal psykopat med åler i buksene(!) snikende rundt huset, er begeret fullt og den idylliske landturen definitivt over. Men de har nok en overraskelse i vente…

Withnail and I er slacker-filmen som burde avsluttet alle slacker-filmer, et hysterisk morsomt blikk på et par udugelige døgenikter som virkelig får verden i trynet når de kommer ned fra tripen sin. Store mengder med glitrende situasjonskomikk, et fantastisk karaktergalleri og tett i tett med særdeles sitatvennlige replikkvekslinger har gjort Withnail and I til en betydelig kultklassiker. Dette er filmen folk gjerne ser 15 ganger.

Omtale: Cinematekene.