Zatoichi (2003)

Takeshi Kitano er bedre kjent som «Beat» Kitano, et kallenavn han fikk i 70-årene som halvparten av komikerduoen The Two Beats. Han har en 30 år lang karriere som skuespiller, regissør, skribent, TV-personlighet og standup-komiker bak seg. Som skuespiller ble han internasjonalt kjent etter Nagisa Oshimas Merry Christmas, mr. Lawrence (1982). Andre filmer han har vært med i er sci-fi. filmen Johnny Mnemonic (1995) og voldseposet Battle Royale (2000). Etter regidebuen hans med Violent Cop (1989) har Kitano konsentrert seg om film. Varemerket hans er en kombinasjon av humor og grov vold. Hans film Hana Bi (1997) vant gulløven i Venezia. Etter det lagde Kitano den overraskende milde Kikujiros sommer (1999), delvis fordi han ville slippe unna merkelappen han hadde for bare å lage voldelige gangsterfilmer.

Kitano har skrevet manus til, regissert og spilt hovedrollen i Zatoichi, som er basert på en av de mest populære filmseriene i Japan. Zatochi kan nærmest ses på som Japans svar på vestens James Bond. Nå avdøde Shintarō Katsu, som spilte rollen i tilsammen 26 filmer og alle 100 episodene av TV-serien, er nærmest synonym med Zatoichi. Derfor ville Kitano først ikke lage filmen, men til slutt bestemte han seg for å lage sin egen versjon av historien.

Zatoichis egentlige navn er Ichi, zatō er den lavest rangen i det tradisjonelle japanske blindelauget; Tōdō-za. Zatoichi er en massør, et vanlig yrke for blinde i samuraitidens Japan. Selv om han er blind legger han merke til mye som andre overser, og bak den enkle fasaden er han en mester med sverdet som han bærer skjult i vandrerstaven sin.

I et nærmest obligatorisk mønster begynner filmen med at Zatoichi ankommer en liten landsby. Han finner raskt ut at landsbyen herjes av rivaliserende gjenger som utnytter landsbyboerne. Zatoichi blir venner emd en lokal bonde, og hjelper den gamblende sønnen hennes og et søskenpar utkledd som geishaer som er ute etter hevn over foreldrenes mordere. Zatoichi prøver å passe sine egne saker, men etter hvert gir bandittene ham så mye problemer at han må ordne opp.

Historien er tradisjonell, men Kitanos fortellermåte gjør den til noe helt spesielt. I motsetning til andre asiatiske kampfilmer, der kampscenene kan vare i flere minutter, er kampene i Zatoichi unnagjort på få sekunder. Til gjengjeld er det mye blod, dataanimert fordi vanlige spesialeffekter er dyre og upraktiske. Som i alle sine filmer bruker Kitano mye humor i Zatoichi, spesielt bryter slutten med tradisjonelle actionfilmer. Zatoichi er et flott tilskudd i en lang rekke av japanske samuraifilmer.

Bjarne Husabø, Tromsø filmklubb