Odd Vaagland fra Arendal filmklubb har vært medlem av FICC-juryen (Det internasjonale filmklubbforbundet) på The Black Nights Film Festival i Tallinn, Estland fra 14-30. november. Her er hans rapport med inntrykk av festivalen, og filmene han så.
I Estland mørkner det i firetida. I Tallinn er Black Nights Film Festival nylig avviklet for 18 gang, Før, var biffene høye og bilene lave. Nå er det omvendt. Men midt i den økonomiske motvinden har en likevel overskudd til å lage gode festivaler. Putins aggressive utenrikspolitikk har også gitt folk nerver. Minner fra sovjetisk okkupasjon har skapt varige traumer. Ikke rart da at festivalen er representert med en estisk film som tematiserer den sovjetiske okkupasjonsmaktens vilkårlige deportasjon av tusenvis av estlendinger til 15 års slavearbeid i Sibir. In the Crosswind skildrer den 27 år gamle lykkelig gifte Erna, som med sin lille datter sendes i krøttervogn til en arbeidsleir i Sibir – og mannen i fangeleir. Brevene hun sender ham, i håp om at han er i live, blir filmens dramatiske storyline, Her gjelder det, mot høye odds, å overleve og bevare verdigheten. At filmen bygger på en sann historie, er mer enn en sliten klisjé.
Filmen vant Don Quijote-prisen; ikke minst for den innovative formen: Den uttrykker en ny måte å lage film på. I takt med opplesningen av Ernas brev viser den unge regissøren en rekke stilleben-fotografier. Det er som å vandre inn i et fotogalleri. Her er ”aktørene” ubevegelige bilder; det er kameraet som flytter fra bilde til bilde. Og bruk av 3D får fangeleirofre til å springe mot oss fra en dyster bakgrunn av umenneskelig slaveslit. En kunne sikkert diskutert om dette virkelig er en spillefilm. På angloamerikansk heter film motion picture, altså bilde i bevegelse. Men jo, det er et manus og en skapende regissør bakom- og altså kamera i bevegelse. Martii Helde er et lysende talent. Det ville være en alvorlig unnlatelsessynd å ikke sette opp denne filmen på norske kinoer. Hvis ikke, er den uomtvistelig vel egnet til filmklubbvisning.
En annen film verdt oppmerksomhet er den israelske filmen Valley. Her er temaet vold og hvor vanskelig det kan være å opptre ikke-voldelig i det militariserte Israel. En av filmens hovedpersoner har en far som er sikkerhetsagent og som vil lære ham pistolskyting. Men han avslår. En dag trues hans venn på livet av sin voldelige bror, og hans pasifisme blir stilt på en avgjørende prøve. Filmen drøfter hvor vanskelig det er å holde fast på humanisme i et gjennomført militaristisk samfunn som Israel.
Den iranske filmen Today fikk hele to filmpriser. Den dreier seg om en drosjesjåfør som plukker opp en gravid og syk kvinne på gata og alle vanskene og livstruende forsinkelsene de møter når hun ikke har med en ledsager fra familien. Her er samfunnskritikken åpenbar i en dypt menneskelig film.
Fascinerende i formen var både den belgiske Lucifer og den kirgisiske The Move. Lucifer begir seg inn i en latin-amerikansk magisk realisme og skildrer hvordan Lucifer klatrer ned en himmelstige fra oven og skaper endringer i en fiktiv landsby. Filmbildene er rammet inn i en sirkel så vi ser det hele som gjennom et nøkkelhull eller en kikkert. I siste scene bretter bildet seg ut over lerretet, og vi er tilbake i en virkelig landsby. Regissøren Gust van den Berghe høstet en pris for sin fabel om mennesker som lever ut sin vakre naivitet i hverdagen.
Den kirgisiske regissøren Marat Sarulu fikk velfortjent pris for beste regi for The Move. En kompromissløs langfilm på nesten tre timer om en gammel mann og hans barnebarn som lever enkelt, men i harmoni på landet. Datteren som arbeider i byen, presser dem til å selge huset og flytte dit. Men det viser seg at de står husløse når hun ikke klarer å betjene lånet på huset hun har kjøpt. Filmen er både stilmessig og tematisk i slekt med den italienske neorealismen(Sykkeltyvene), og de lange tagningene kan virke krevende før man kommer inn i filmens langsomme rytme og en sterkere og sterkere innlevelse i de tre menneskenes skjebne. Opplevelsen forsterkes av det øde landskapet og den brutale stalinarkitekturen rundt de tre. Det har kommet bekymringsmeldinger om at kunst for tiden konsumeres som fastfood, Her er det tale om filmatisk slowfood som det avgjort er verdt å sette av tid til.
Skal en slutte i det skandinaviske, bør det nevnes at Fredrik Wenzel ble kåret til ”Best cinematographer” for Turist på en festival i et land der folk fortsatt strever med å bli kalt skandinaver, og arrangerer gode festivaler som en tankeflukt fra Putinismen.
Odd Vaagland
(Rapporten er redigert)
