Filmvåren i Cinema Neuf har en klar rød tråd. Men landets største filmklubb er ikke så opptatt av at de som kommer nødvendigvis skal se hva den er.

Cinema Neuf er drevet av studenter, holder til på Chateau Neuf på Majorstua i Oslo, og er landets største filmklubb – både i antall besøkende og antall filmer. De viser cirka 50 filmer i halvåret, med fast filmprogram hver mandag, tirsdag og torsdag. For å få alle visningene til å flyte godt, har Cinema Neuf dessuten en hel hær av frivillige, eller aktive medlemmer, som de kaller dem – i fjor var de cirka 50 frivillige.

For å velge filmer deler Cinema Neuf visningene sine i tre forskjellige redaksjoner; én per dag de viser filmer. Mandag-, tirsdag-, og torsdagsredaksjonen består av i underkant ti personer, og har hver sin redaktør. For dette semester har Henrik Stangeland, Deya «Lilo» Boyadzhieva og Aslak Leo Jåsund vært redaktører for henholdsvis mandag, tirsdag og torsdag.

Dere har et sterkt vårprogram, med blant annet 16mm-festival, og filmer av filmskapere som Agnès Varda, Céline Sciamma, Dee Rees og Patricia Rozema. Hvordan jobber dere med å velge film?

Aslak: I torsdagsredaksjonen, som jeg er redaktør for, har vi månedlige møter for å diskutere filmer som vi ønsker å vise neste semester. På torsdager viser vi bare analoge filmer – 35mm eller 16mm som vi låner fra Filmklubbforbundet eller Nasjonalbiblioteket. Vi har derfor et litt begrenset utvalg sammenlignet med de andre redaksjonene.

Kurateringen vår er egentlig ikke særlig systematisk. Noen ganger foreslår vi bare visse filmer vi ønsker å vise, og så «finner» vi temaer i det utvalget vi har. Det var gjennom den prosessen vi kom fram til torsdagstemaet «Den internasjonale nye bølgen», siden vi ønsket å vise Le Bonheur av Agnès Varda. Derfra kom idéen om å vise filmer som var en del av sin egen nye bølge i andre land.

Lilo: På tirsdager viser vi filmer som er ikke er så lette å få tak i. Da er det viktig å ha en stor liste med flere forslag slik at hvis det er noe vi ikke får rettigheter til, så har vi andre filmer å velge fra som fortsatt er noe gruppen har bestemt seg for.

På tirsdager fokuserer vi på filmer utenfor den vestlige verden – dette semesteret har vi for eksempel filmer fra blant annet India, Filippinene og Mexico. Vi velger vanligvis et land som vi har spesielt fokus på, der vi viser tre filmer fra dette landet. For våren 2023 er det Israel. Som redaktør prøver jeg å trekke inn så forskjellige forslag som mulig for å skape et program som er mangfoldig og uvanlig.

Et program som snakker for seg selv

Den våkne filmklubb-besøkende vil se at alle filmene på programmet denne våren er laget av ikke-menn. Å gjøre et stort nummer ut av «kvinnelige regissører» føles unødvendig når programmet er godt i seg selv. Men likevel, har dere noen tanker rundt den delen av programmeringen? Håper dere at folk legger merke til det?

Henrik: Slagplanen for våren 2023 ble lagt tidlig høsten 2022, før vi begynte å samle forslag fra de aktive medlemmene våre. Vi bestemte oss for en enkel, men fast ramme for hele våren, nemlig at samtlige filmer skulle være regissert av ikke-menn. Vi hadde merket at tidligere semester tenderte i motsatt retning, som følge av ganske frie tøyler for filmforslag. Når vi samler forslag «fritt frem» fra hele filmhistorien kommer utvalget til å tendere mannlig, da menn har hatt flere muligheter til å lage filmer. Ved å sette rammene slik vi gjorde, kunne vi reflektere litt over denne tendensen.

Vi tenker likevel at kvaliteten på programmet snakker for seg selv, uavhengig av disse rammene, som i all hovedsak var ment å være en intern-ting for oss i Cinema Neuf. Vi har et fantastisk variert program med filmer fra en myriade flotte regissører, og dette har ingenting med kjønnsidentiteten til regissørene å gjøre.

For filmklubbfolk kan det gjerne nevnes at det hele ble veldig positivt mottatt av klubben, med mye engasjement rundt programmeringen. Særlig kudos må også gå til Aslak og hans filmrullgjeng, hvis utvalg allerede er begrenset til hva som er tilgjengelig på analog film. Mye godt har tross alt skjedd siden filmrullen ble faset ut, når det kommer til representasjon i regissøryrket.

Lilo: For meg var det en veldig velkommen utfordring. Det er ganske mye forskning som går på å finne «obskure» filmer eller filmer man ikke nødvendigvis hører om i Vesten i hvert fall. Det var hovedgrunnen til at jeg ble med i tirsdagsredaksjonen – jeg liker prosessen der vi kan ramle ned et kaninhull for å lete etter skjulte filmperler. Å finne filmer kun av kvinnelige regissører var for meg en annen måte å utfordre meg selv på.

Og det er veldig givende: dette semesteret skal vi vise The Day I Became a Woman som er et iransk drama av Marzieh Meshkini. Hun er kona til Mohsen Makhmalbaf – en av de mer kjente iranske regissørene. Jeg hadde nok ikke oppdaget at hans kone også er regissør hadde det ikke vært for denne rammen for programmeringen.

Aslak: Om vi håper folk vil legge merke til det: Først og fremst håper jeg at de som kommer nyter de filmene vi viser, og oppdager filmer av regissører som de kanskje aldri har hørt om før.

Så må vi innrømme at torsdagsredaksjonen har slitt litt med å fylle opp programmet med bare filmer lagd av kvinnelige regissører, siden et stort flertall av de filmene vi finner på rull er regissert av menn. Vi har derfor valgt ganske åpne temaer, som filmatiseringer av kjente romaner og manga, og dokumentar-tema.

Cinema Neuf har holdt på i mer enn tretti år. Har filmklubben noen triks rundt filmvalg og programmering som dere vil dele med resten av filmklubb-bevegelsen?

Aslak: De mest suksessfulle filmvisningene våre er de som spiller på nostalgi. Det er kanskje litt tidlig å påstå, men jeg tror at vårsemesterets mest populære visning er Shrek på 35mm. Før det var vår mest populære film Twilight, med 72 solgte billetter. Siden en stor del av kundemassen vår er studenter velger vi noen filmer fra 2000- og 2010-tallet som studenter kan ha positive assosiasjoner til.

Det viktigste for meg er vel egentlig at medlemmene i torsdagsredaksjonen kommer med forslag til filmer som de faktisk liker, eller har selv lyst til å se. Personlig engasjement er livsblodet i en frivillig organisasjon som Cinema Neuf, og hvis vi bare viste filmer som ingen i foreningen er særlig interessert i å vise, tror jeg ikke vi kunne overlevd.

Henrik: Jeg mener det er viktig at medlemmene føler en tilhørighet til klubben, og har eierskap til visningene. For Cinema Neuf kan dette være litt vanskelig å få til, da vi har såpass mange aktive medlemmer og visninger per semester. Som mandagsredaktør har jeg forsøkt å få med ihvertfall én film fra hver person som kom med forslag, slik at folk får sjanse til å få sett drømmefilmen sin på kino. Samtidig er det lurt å ha et par «milepælsfilmer» hvor hele klubben kan komme og gledes i fellesskap.

Mer abstrakt tenker jeg også det er viktig å senke skuldra; ha det gøy, og prøve å fremme et avslappa miljø hvor folk kan komme for hygge og gode filmopplevelser. Til syvende og sist forsøker jeg jo egentlig bare å videreføre stemningen jeg selv satte pris på da jeg dro på filmkvelder hos venner i tenårene.

Hvilken film i programmet er dere selv mest spent på å se?

Lilo: Jeg er veldig fornøyd med programmet dette semesteret. Jeg ser frem til hver film på listen og kan ikke bestemme en som jeg er mest fornøyd med. Alt er et produkt av diskusjoner og gruppeinnsats.

Aslak: Ja, det er vanskelig å nevne bare én film. Den filmen jeg har høyest forventninger til er nok Harlan County U.S.A., som jeg har ønsket å se i mange år.

Henrik: Jeg klarer ikke å bestemme meg om det er Naoko Yamada sin fantastiske Liz & The Blue Bird, eller vår improviserte stumfilmkonsert for Germaine Dulacs The Seashell & The Clergyman jeg gleder meg mest til.

Tusen takk til Henrik, Lilo og Aslak for at dere snakket med oss. Tusen takk til Truls Enstad (digital-ansvarlig i Cinema Neuf) for bilder.

Se hele programmet for våren 2023 i Cinema Neuf her.