Filmer å glede seg til, og noen innsidetips for deg som vil besøke filmfestivalen i Berlin.
«The Berlinale is not simply an event that happens in this city; it is an expression of this city», skrev festivalsjef Tricia Tuttle i katalogen for årets Berlinale, som skjedde i februar.
Og hun har helt rett. Selv om festivalen er internasjonal, er den samtidig umiskjennelig Berlin, med historiske kinoer, kreativ frihet og pulserende atmosfære. Som styreleder I Norsk filmklubbforbund fikk jeg tidligere i år besøke festivalen. Her er mine filmtips og festivalråd.
Vi er ikke i Tromsø lenger
Jeg tilbrakte fem dager i Berlin, og det ble en uke full av filmatiske overraskelser, gode måltider, reiser mellom kinoene og Berlinale-bjørner rundt hvert hjørne. Festivalen er i stor grad en publikumsfestival, så med vanlig billett får man tilgang til mye. Årets festivalutgave viste 274 filmer, fordelt på 25 ulike visnings- og arrangementssteder, som betyr at arenaene er såpass spredt at du må planlegge reiseruta nøye om du vil rekke mest mulig.
For å rekke filmvisninger både på Zoo Palast og på Uber Eats Music Hall må du beregne ca. halvannen time, for eksempel. Så for oss som er godt vant med å veksle mellom Verdensteatret og Fokus på filmfestivalen i Tromsø, er dette en festival som krever litt mer planlegging. Neste gang vil jeg nok velge én bydel og bare se film der. Mange visninger hadde også Q&A med filmskaperne etterpå, ofte uten at dette var tydelig i programmet – en hyggelig overraskelse, men som også gjorde dagsplanen litt mer komplisert.
Festivalen tilbød også gratis filmsamtaler med regissører og andre bransjefolk på formiddagene på Berlinale Hub på Potsdamer Platz. På ettermiddagen fungerte huben som minglested for akkrediterte festivaldeltakere. Lignende samtaler, ofte mer dyptgående og tematiske, fant også sted på Radialsystem, et kultursenter som tidligere hadde vært en kloakk-pumpestasjon.
Ytringsfrihet med konsekvenser
Årets Berlinale-utgave var preget av kontroverser. Først ble festivalen anklaget for å være for lite politisk, etter at juryleder Wim Wenders på åpningskonferansen uttalte: «We have to stay out of politics because if we make movies that are dedicatedly political, we enter the field of politics. But we are the counterweight of politics, we are the opposite of politics. We have to do the work of people, not the work of politicians.» Det haglet kritikk mot ham, de øvrige jurymedlemmene og ikke minst festivalledelsen. Det endte med at Wenders holdt en syv minutter lang tale under avslutningsseremonien, der han forsøkte å nyansere uttalelsen og til en viss grad ga uttrykk for enighet i at film og politikk komplementerer hverandre. Etter talen delte juryen ut prisene, blant annet til Gullbjørnen til Gelbe Briefe (Yellow Letters, İlker Çatak, 2026), sølvbjørnens grand jurypris til Kurtuluş (Salvation, Emin Alper, 2026) og beste regi til Grant Gee for Everybody Digs Bill Evans (2026).
Etter at festivalen var avsluttet, sto festivalsjef Tricia Tuttle plutselig i fare for å bli sparket. Den palestinske filmen Chronicles from the Siege (Abdallah Al-Khatib, 2026), vant prisen for beste debutfilm. På scenen var regissøren Abdallah Al-Khatib, som nå er asylsøker i Tyskland, sterkt kritisk til Tysklands støtte til Israel. Dette førte til at en av ministrene som var til stede i salen, stormet ut. Sammen med det faktum at Tricia Tuttle ble fotografert på premieredagen sammen med regissøren og filmteamet, som holdt et palestinsk flagg, ble dette den siste dråpen for det tyske kulturdepartementet, som innkalte Tuttle på teppet. Det som skulle anses som ytringsfrihet, fikk plutselig store konsekvenser for en statlig finansiert kulturinstitusjon. Saken reiste spørsmål om presedens for kulturens fremtid. Noen dager senere ble det annonsert at Tuttle får beholde stillingen, men kulturdepartementet kom med «anbefalinger» til både ledelsen og festivalen.
Forlatte bondegårder, «Chemo Camp» og satirisk sci-fi komedie
Men på tross av alle kontroversene ble det vist mye bra film på festivalen. En av mine favoritter var Sunny Dancer (2026) av George Jaques. Filmen er en coming-of-age dramakomedie med Bella Ramsey som Ivy, en 17-åring som nettopp har blitt kreftfri og blir sendt til en sommerleir for ungdommer som har hatt kreft – en slags «chemo camp». Overraskende nok er det ikke en eneste sykehusscene i filmen.
En annen anbefaling er À voix basse (In a Whisper), regissert av Leyla Bouzid. I filmen følger vi Lilia, som bor i Paris, men vender tilbake til Tunisia for onkelens begravelse. Gore Verbinskis satiriske sci-fi-komedie Good Luck, Have Fun, Don’t Die (2025) med Sam Rockwell var også en fryd å se. Den leverer en kaotisk og morsom historie med mange uventede vendinger og kjente ansikter. Afghanske No Good Men (2026) av Shahrbanoo Sadat er også verdt å holde utkikk etter, den var åpningsfilm på festivalen, og kombinerte kjærlighet, politikk og humor på elegant vis.
Min absolutte favoritt fra festivalen er Rose (Markus Schleinzer, 2026) med Sandra Hüller i hovedrollen. Hun vant også Sølvbjørnen for denne rollen. Filmen foregår i Tyskland på 1600-tallet og følger en mystisk soldat som ankommer en isolert protestantisk landsby og hevder å være arving til en forlatt gård. Filmen tar opp temaer som kjønn og identitet, sosial kontroll og intoleranse, og kombinerer samtidig humor og alvor. Denne filmen må jo finne veien til norske kinoer og filmklubber, og jeg håper mange får sett den.
Berlinalen er en filmfestival full av energi og smittende begeistring. Jeg kan absolutt anbefale alle filminteresserte å dra dit om de får mulighet. Festivalen byr på både store opplevelser, nye perspektiver og en fantastisk mulighet til å se internasjonal film i hjertet av Berlin. Jeg gleder meg allerede til neste års utgave.
