Det nærmer seg jul, og de fleste filmklubbene er i ferd med å ta juleferie. Jula er den perfekte tiden til å roe ned, ta på seg kosebuksa og se masse helt middels julefilm på skjermen. 

Det finnes uendelige lister med julefilmer du bare MÅ se. De som har fått terningkast seks, og som alle er enige om at er fantastiske filmer som aldri vil gå av moten. Men hva med de andre? De filmene som noen elsker og andre virkelig hater, men de fleste bare syns er helt ok? De som ikke skaper for mye indre uro, men heller ikke overdrevet mye indre glede? De som kanskje får en tåre til å piple ut av øyekroken, men aldri setter i gang fossen for fullt? De fortjener også oppmerksomhet. Derfor har vår kommunikasjonsrådgiver Cecilia Bruce samlet fem helt middels gode julefilmer du kan se denne jula. 

Obs: Denne lista er laget med høy risiko for å fornærme flere av dere. Kanskje er favorittjulefilmen din her. Eller kanskje har vi tatt med en film du syns er helt grusom. I så fall beklager vi. Eller egentlig ikke. Smaken er som baken, osv.

A Charlie Brown Christmas (Bill Melendez, 1965)

Dette er bare en helt ok film – verken god eller dårlig – med mindre du har et nært forhold til Snoopy, Charlie Brown og resten av gjengen i det som på norsk kalles «Knøttene». Jeg har vokst opp med å lese tegneseriestripene regelmessig, og elsker derfor denne filmen! Jeg siterer årlig (sånn omtrent når julebrusen dukker opp i butikkene i midten av oktober) Charlie Brown’s frustrerte replikk «Isn’t there anyone who knows what Christmas is all about!?», og har mye av soundtracket på julelista mi. Filmen er både treig og lavmælt, og til tider ganske dyster egentlig, men det er noe med kombinasjonen fantastisk stemningsfull jazzmusikk av Vince Garibaldi trio, og respekt for stillhet og oppriktighet som gjør at det funker. Du sitter igjen med en julefilm som treffer rett i hjerterota og som fortjener all positiv oppmerksomhet den kan få. Nå skal jeg gå og se den igjen, og som vanlig gråte en skvett av scenen med det lille, stusselige juletreet som egentlig bare trenger litt kjærlighet for å skinne.

Solan og Ludvig – Jul i Flåklypa (Rasmus A. Sivertsen, 2013)

La oss være ærlige, ingenting kan noen gang sammenlignes med den originale Flåklypa Grand Prix, men denne syns jeg faktisk nærmer seg den kjente og kjære klassikeren i kvalitet og severdighet. På samme måte som A Charlie Brown Christmas, har også denne gitt oss sitatvennlige replikker som «Snøøø! Det blir ikke jul uten snøøø!» (sagt på en sur og gryntende måte selvfølgelig), og det føles trygt og godt å være gjenforent med angstfylte Ludvig og eventyrlystne Solan når redaktøren for Flåklypa Tidende forsøker å dekke Flåklypa i snø med Reodor Felgens uferdige snømaskin. Tempoet er nok ikke helt på nivå med hva dagens barn og unge forventer, men jeg personlig kjeder meg i hvert fall aldri når jeg ser denne. Selv med en mer moderne animasjonsstil, nye og delvis ukjente stemmer og ingen Ivo Caprino, gjør denne filmen seg godt, både som Flåklypa-film og som julefilm. 

Last Christmas (Paul Feig, 2019) 

Er du, som meg, stor fan av alt Emilia Clarke er med i? Da er Last Christmas julefilmen for deg. Her spiller hun den klønete, men sjarmerende og ambisiøse sangeren Kate, som jobber som alv i en helårs julebutikk. Etter en lang periode med dårlige beslutninger og uheldige hendelser møter hun Tom (Henry Golding), en kjekk, karismatisk og litt mystisk fyr som utfordrer det nokså kyniske verdensbildet hennes. Endelig starter en romanse som forandrer livet hennes, men ikke helt på den måten hun (eller vi) skulle tro. Her snakker vi klissete romantisk komedie full av juleklisjeer, og noen ganger kan det bli litt for mye av det forutsigbare. Allikevel, den har alt som hører med i en god julefilm, og av høydepunkter må den deprimerte, men morsomme moren (Emma Thompson), den sarkastiske humoren og ikke minst Londons koselige julepyntede gater, nevnes. I tillegg får den meg av en eller annen grunn alltid til å gråte en skvett, på den måten bare de beste julefilmene klarer. Så det er kanskje ikke så rart at jeg har den på lista over julefilmer jeg ser hvert år? (Og ja, filmen er full av George Michaels sanger – inkludert «Last Christmas».)

Happiest Season (Clea DuVall, 2020) 

Kristen Stewart spiller stolte (og for lengst ute av skapet) Abby, som skal møte kjæresten Harpers (Mackenzie Davis) familie for første gang – med en hemmelig plan om å fri under den årlige julemiddagen. Det er bare ett problem: Harper har ikke kommet ut til familien enda. Og når Abbys homofile bestevenn John (Dan Levy) plutselig dukker opp, blir det både kaos, intriger og absurde situasjoner. Her snakker vi stjernespekket cast (Aubrey Plaza spiller en av Abbys ekskjærester, blant annet), julestemning galore, og mange(!) velbrukte skeive klisjeer. Fem år etter at filmen kom ut (pun intended) oppleves den dessverre som ganske utdatert, men allikevel vil jeg påstå at den er verdt å se, om så bare for å støtte konseptet «skeiv julefilm».

A Boy Called Christmas/Gutten som ble julenissen (Gil Kenan, 2021) 

Dette koselige juleeventyret er basert på Matt Haigs bok med samme navn, og som Haig-fan var jeg naturligvis ganske spent da filmen kom på Netflix i 2021. At legenden Maggie Smith sto på rollelista gjorde meg bare enda mer spent. Og jeg ble ikke skuffa, men heller ikke veldig imponert. Historien tar oss med til juletider i nåtidens England, hvor tre søsken som har mistet moren sin får besøk av gamle tante Ruth. Hun bestemmer seg for å fortelle et eventyr om lille Nikolas (Henry Lawfull), som også har mistet moren sin, i en tid før jula fantes. Nikolas reiser nordover for å prøve å finne faren sin, og på veien møter han mange prøvelser, en konge og snakkende mus, for å nevne noe. Både stemningen, kostymene og musikken er det ingenting å si på. Manuset er derimot ikke like sterkt. Filmen hadde nok hatt godt av litt mer «show, don’t tell», men alt i alt er det en koselig, velprodusert og visuelt vakker familiefilm full av julemagi og kjente ansikter. 

Hederlig omtale:

En Lindsay Lohan triple threat: På førsteplass, Mean Girls (Mark Waters, 2004). Deretter Our Little Secret (Stephen Herek, 2024) og Falling for Christmas (Janeen Damian, 2022).  

Hvis vi tar utgangspunkt i at en julefilm er en film hvor handlingen på et eller annet tidspunkt utspiller seg i jula, ja da er Mean Girls definitivt en julefilm. I tillegg har låta «Jingle Bell Rock» blitt «Mean Girls-sangen» for mange av oss millenials, og jeg benytter enhver anledning til å se denne legendariske filmen, så jeg kaller den gjerne en julefilm om det er det som må til. 

De to andre? Definitivt julefilmer. Og ikke så mye mer enn det. Men verdt å se hvis du blir nostalgisk av Lindsay Lohan og/eller har lyst til å se på noe hvor du ikke trenger å bruke en eneste prosent hjernekapasitet. Jeg befinner meg (dessverre?) ofte i begge kategorier, så for meg er de helt tipp topp.

Andre saker fra Cecilia Bruce: 
Her kan du lese mer om favorittfilmene hennes.
Anbefalinger til skeive filmer å vise i filmklubben: Del 1 og del 2.