– Dialogen med en filmklubb er unik og den får man sjelden i en kino. I en filmklubb er det mer som å stå på scenen, det blir plutselig rockemusikk. Filmskaper Mona J. Hoel brenner for å vise filmen sin til andre, og skulle ønske det fantes flere arenaer for norsk film.

– Jeg spurte raskt om jeg kunne være så snill å få lov å jobbe med film i stedet for fotografi, for jeg følte at bildene kom til kort. Jeg ville inn og fortelle. Og da sa læreren: Ja gjør det, kjør på! Kom med film så gir jeg deg tilbakemeldinger på det.

Mona Hoel begynte å studere foto ved International Center of Photography (ICP) i New York i 1982, men allerede da var det tydelig at det var filmskaper hun måtte bli.

– Vi hadde en helt vanvittig god lærer som pirket på det tematiske i bilder, som forbød oss å være ute og ta bilder av barn og uteliggere. Hun bad oss se innover, begynne å granske. Spørre: Hva har du i bagasjen? Det satte i gang en visuell skriveprosess hvor en typisk oppgave var å skildre farmor visuelt. Ikke ta bilder av henne, men et bilde som representerte henne, og det digget jeg. Å søke i lys, men med en karakter, og da, uten å være bevisst, begynte jeg med karakterutvikling. Det tok helt overhånd rett og slett.

En dag skal jeg vise film her

Hoel har lenge vært en favoritt hos norske filmklubber, med filmer som Når nettene blir lange (2000), Salto, salmiakk og kaffe (2004), Skal dere gå allerede (2019) og Natt (2022). I det siste har hun blant annet besøkt Slemmestad filmklubb og Drammen filmklubb med visninger og samtaler. Hoels filmdannelse startet i Askim, der hun vokste opp.

– Gamle Askim kino hadde 700 plasser, og vi satt oppe på galleriet hvor gutta kilte oss i nakken når vi så Tarzan!  Det var litt sånn Fellini-stemning hvor alle ropte og løftet armene etter det som skjedde på lerretet.

– Jeg husker også at jeg var med mamma på kino og så Soldier Blue da jeg var 14 år. En veldig sterk opplevelse. Men jeg digget også filmklubben og synes det var så imponerende at noen gjorde et utvalg og viste filmer som ellers var vanskelige å få tilgang til. Det samme skjedde da jeg bodde i New York, for der hadde Museum of Modern Art filmklubb. Der så jeg de tidligere filmene til Fassbinder, Godard, Bergman og Tarkovski som jeg satt og digga og tenkte; kanskje en dag har jeg en film her? 

Og det skjedde i 2005 da jeg var med i New Film, New Directors. Det var som å komme hjem igjen. Alle bussene i New York hadde bilde av Kjersti Holmen i underkjole med vaskehansker som også var forsidebilde på programmet det året. Det var utrolig gøy!

Mer filmfaglig kunnskap i filmklubb

Å møte publikum i filmklubb har for Hoel en helt egen atmosfære.

– Da jeg var på Slemmestad med Når nettene blir lange, opplevde jeg den lokale intensiteten i at de som sitter ved siden av hverandre antageligvis har en relasjon mye tettere til hverandre enn et vanlig kinopublikum. Og særlig med Når nettene blir lange fordi det skjer noe magisk når du rører med noe alle kjenner seg igjen i. Da åpner alle seg. Filmen er dramatisert, men jeg har jo hentet innholdet fra min egen mage. Som jeg lærte i New York.

Hoel sier også at å se film sammen i filmklubb gjør at filmene hennes blir sett med en større grad av filmfaglig kunnskap, og skaper et større rom for å prate om filmen etterpå.

– Drammen var en veldig fin opplevelse. Moderatoren der, Thorkell Ottarsson, hadde en egen glede, en dedikert nysgjerrighet. Dialogen med en filmklubb er unik og den får man sjelden i en kino. I en filmklubb er det mer som å stå på scenen, det blir plutselig rockemusikk. Med filmklubber får du mer spontane reaksjoner. Nydelig!

Aller helst skulle Hoel sett at vi også hadde en nasjonal kino, på lik linje med opera og teater. Det norske kinohus. Tenk, det Norske teatret viste bare ny norsk dramatikk i alle saler et helt år. En gavepakke for et publikum å bli kjent med norske fortellerstemmer.

– Jeg hater kommersialiseringen av samfunnet, skolene, helsetilbudet, sykehusene, kulturen. Kinokjedene har så mye eget produsert og innkjøpt innhold som de naturlig nok prioriterer og promoterer i sine saler sier Hoel.

– Jeg bare digger Vega scene, og vi trenger flere sånne visningssteder. Film er best på kino og derfor er også filmklubbene veldig viktige. Dere er et bindeledd, en brobygger og gjør at jeg tenker: står det en kino et eller annet sted som vi kunne «franchise» der vi kan tilby publikum mer norsk både nytt og gammelt innhold over lengre perioder.

Andres blikk

Hoel elsker publikum, det er de hun formidler til og publikumsmøter betyr også at Hoel ser på sine egne filmer på nye måter.

– Jeg synes det er kjempegøy å bli intervjuet om filmen etter å ha vist den til et filmklubbpublikum. De jeg prater med har gått mer analytisk til verks på flere av filmene og trekker egne linjer. Det blir en oppdagelsesferd for meg i egen skog, liksom. Åh, det har jeg ikke tenkt på, eller: Det treet der hadde jeg helt glemt, ikke sant?

Denne nysgjerrigheten på hvordan filmen er satt sammen, hva inspirasjonen til filmen er, og hvordan de snakker om filmskaperens tidligere filmer, er noe Hoel savner når norske filmkritikere tar for seg verkene hennes.

– Når kritikerne snakker om utenlandske filmer, så snakker de ofte om de tidligere filmene til filmskaperen, men med norsk film opplever jeg at de glemmer det. De snakker ikke så mye om hvordan en filmskaper utvikler seg. Det skjerper min presisjon om de gjør det, fordi jeg plutselig kan se hvordan jeg eller andre bygger videre på elementer fra tidligere arbeider.

Der kan samtaler med publikum gi noen interessante perspektiver. Å jobbe med filmstudenter er også en måte å holde seg skjerpet på.

– Det gir utrolig mye å undervise. Jeg holder meg våken og i samtiden, og må følge med teknisk, ikke minst. Det å møte unge er nydelig og givende for meg, og forhåpentligvis for dem fordi jeg er trent både i den digitale og den analoge verden. Jeg ble opplært og har jobbet på 35mm i mange år, har kunnskap om etikk og optikk, og har en mer analog tilnærming til film. De unge lærer meg hurtigheten som gjør meg mer intuitiv. Men de kan fort bli snytt på dypere forståelse, mener hun.

Selv om hun kan ha en innebygd skepsis til hurtighet, er det digitale formatet en kjappere og langt rimeligere måte å lage film på.

– Det er mye kortere vei nå for meg å gå ut og lage Skal dere gå allerede for litt over én  krone, ikke sant? Det kunne jeg jo ikke tenke en gang før, så det at man lager film digitalt i stedet for analogt, har frigjort mye kreativitet. Før var det på en måte litt som å lage film med håndjern. Skuespillerne måtte stå på merker. Det var kostbart å plutselig endre en iscenesettelse. Lekenheten ble borte fordi alt var ferdig lyssatt for eksempel. Nå er det 360 grader hele tiden og får jeg en impuls, har jeg utstyret. Jeg kan gå ut og bare fange det.

Filmen og billedkunsten

For tiden jobber Hoel med et prosjekt hun ikke vil si all verden om, men hun kan røpe at hun visuelt sett søker inspirasjon i billedkunsten.

– Vi ser blant annet nærmere på hvordan kunstnere tilnærmer seg dybde i maleri og eksperimenterer med linser. For eksempel «Sjalusi» av Munch. Hvordan kan vi skape den dybdeeffekten hvor brede penselstrøk og lag på lag med struktur i ulike fargetoner ser helt skarpt ut på avstand. Hvordan kan jeg få til det på film?

De siste årene har Hoel laget filmer i høyt tempo, ofte uten særlig støtte, og hun gjør mye av distribusjonsjobben i etterkant selv. Likevel reiser hun gjerne mer for å besøke filmklubber og snakke om både nye og gamle filmer.

– Ja, men jeg har ikke noe valg fordi jeg er ekstremt opptatt av kunstnerisk frihet, understreker hun.

– Der jeg før har følt meg mer holdt tilbake, så er det nå bare full gass. Sånn var det både med Når nettene blir lange, Natt, og Skal dere gå allerede. Nå håper jeg bare at det kan fortsette, at jeg klarer å opprettholde tempo rett og slett. Jeg har laget mye på veldig kort tid, både som regissør og som produsent. Tiden er over for å vente på tur. Jeg er 63 og kjenner jeg er full av faen så nå gir jeg faen også. Det er spennende.