Brian De Palmas regissørkunst har vært både kritisert og omdiskutert. Nyeste utgave av Z vil oppmuntre leseren til å oppsøke De Palmas filmunivers for første gang, eller på nytt, med nysgjerrige øyne.
Virtuos kamerakoreografi. Utstrakt bruk av split screen og slow motion. Omstendelige sekvenser uten dialog. Lekne parafraser over Alfred Hitchcock. Tykke lag av ironi og selvbevissthet, i kombinasjon med ektefølt drama og markante rollefigurer. Det er enkelt å konstatere at man ser en Brian De Palma-film.
De Palma har alltid vært en outsider i Hollywood; heftig omdiskutert, både for sine problematiske kjønnsfremstillinger og prangende stilgrep. Enkelte kritikere har avvist ham som en overfladisk «hitchcocksucker». For andre er verkene hans å anse som en lakmustest for genuin forståelse for og kjærlighet til filmmediet. Zs ferske temanummer vil forhåpentligvis inspirere leseren til å oppsøke De Palmas filmunivers – på nytt eller for første gang – med nysgjerrige øyne.
INNHOLD:
Arnstein Bjørkly: Weirdo, Psycho. En gjennomgang av Dressed to Kill
Andrew Grant: De Palma-glimt I
Roskva Koritzinsky: It has nothing to do with Satan, Mama – Om underkuede ungdommer og overnaturlige krefter i Brian De Palmas Carrie (1976) og Tomas Alfredsons La den rette komme inn (2008).
David Jenkins: De Palma-glimt II
Sveinung Wålengen: Scarface og hip hop – et ektepar i fuskepels
Even Benestad: De Palma-glimt III
Anstein Gregersen: Filmfilosofisk oppdragelse – et filosofisk blikk på Carrie og The Fury
Karsten Meinich: De Palma-glimt IV
Dag Sødtholt: Kolstads euforiske De Palma-blikk
Ingrid Rommetveit: De Palma-glimt V
Lars Ole Kristiansen: Åpen fremtid
