Opphavsrettslovgivningen må ta mer hensyn til brukerne, krever Norsk filmklubbforbund, som er bekymret for ny lov med forbud mot fildeling. Kunstnerne og kulturarbeiderne må selvsagt ha noe å leve av, men økonomisk gevinst må ikke få bli motivasjonen bak kunst- og kulturprosjekter, mener forbundet.
Norge er, i tråd med en internasjonal trend og EU-forskrifter, i ferd med å innføre en strengere lovgivning innenfor opphavsrettsområdet. Blant annet skal det bli ulovlig med fildeling på internett, slik vi er blitt vant med å praktisere det.
På kino er vi, allerede i forkant av at ny lovgivning kommer på plass, blitt truet med anmeldelse fra de store amerikanske filmprodusentenes side. I en usedvanlig vulgær kampanje på landets kinolerreter vil filmprodusentene ha oss til å mene at nedlasting av filmer på nettet er kriminalitet på linje med innbrudd og biltyveri. Greit nok at folk som tjener penger på å selge piratkopierte filmer kan anses som forbrytere, men i en norsk kontekst virker kampanjen mot sin hensikt. I den norske virkeligheten dreier det seg om å laste ned film til hjemmebruk slik vi i 50 år har kopiert lyd og bilder på bånd og kassetter. Denne virksomheten har gått parallelt med en eksplosiv økning av omsetningen i musikk og filmindustrien. I alle disse årene har industrien profitert enormt på teknologiutviklingen, men vil altså ikke vise det minste raushet overfor brukerne som har betalt for både teknologi og innhold gjennom 50 år.
Snarere enn å stramme inn på opphavrettslovgivningen bør politikerne sørge for å åpne for en økt gratis tilgang til kunst- og kulturytringer. Blant annet ved å begrense rettighetsperiodenes varighet og virkeområder og ved å kjøpe fri verker som kan stilles til rådighet for allmennheten. Noe slikt arbeid er i gang, blant annet Norsk filminstitutts Norgesfilm-prosjekt som vil gjøre det mulig for folk å se en del film gratis i bibliotekene, men i forhold til veksten i det kommersielle tilbudet gjøres det foreløpig lite.
Frikjøpsmodellen kan bli svært kostnadskrevende for fellesskapet og en tilrettelegging gjennom lovgivning vil derfor være å foretrekke. En mindre restriktiv lov på det opphavsrettslige området vil kunne spare samfunnet både for penger til frikjøp og for de enorme midlene som må settes inn når politiet skal til å kontrollere alle landets datamaskiner og servere for ulovlig nedlastede filer. I opphavrettslovgivningen er det viktig at det også tas hensyn til brukerne, ikke bare opphavspersoner og industrien. – Kunst og kulturuttrykk blir først til i møtet med mottakeren av verket som dermed blir medskaper, hevder mange kunstteoretikere. Det bør jo gi publikum visse rettigheter. Kopiering til bruk i undervisnings-, studie- og forskningssammenheng burde for eksempel være gratis gjennom lovgivning. Kunstuttrykk er en del av vår kultur og selv om originalen er i privat eie burde ikke dette nødvendigvis gi enerett til bruk av kopiene.
Politikerne synes i stor grad å være påvirket av underholdningsindustriens krav om vern av sine påståtte rettigheter. De merkeligste regnestykker om antatt inntektstap for underholdningsbransjen på grunn av fildeling er blitt presentert uten motforestillinger. Industrien, med sine advokater og lobbyister, har ofte og uimotsagt, fått gjennomslag for sine synspunkter. Kanskje ikke så rart når ”motparten” er enkeltmennesker som verken disponerer pengemakt, jurister eller profesjonelle informasjonsmedarbeidere. Det er viktig at vår folkevalgte politikere i slike sammenhenger ser seg som talsmenn for folk flest og ikke for industrielle særinteresser.
Norsk filmklubbforbund er en av få organisasjoner for brukerne av filmmediet, men er ikke en gang med på listen over de organisasjoner som får det nye lovforslaget til høring. Forbundet ser med bekymring på en utvikling der økonomiske interesser og forklaringsmodeller får stadig større innflytelse på det kulturelle området. Nylig ble filmklubbene selv rammet av en kostnadsøkning på filmleie på 25% på grunn av filmindustriens krav om innføring av merverdiavgift på kulturområdet. Det var bransjens kommersielle aktører som overbeviste politikerne om at det burde være avgift på den tidligere fritatte delen av kulturområdet. De næringsdrivende kan trekke fra avgiften i sine regnskaper, publikum og små ideelle aktører som filmklubbene må betale gildet.
Når kulturprosjekter legges fram til vurdering er det stadig oftere de økonomiske konsekvensene av tiltaket som vektlegges sterkest: Vil tiltaket styrke det lokale næringslivet, gir det arbeidsplasser osv. Dette bærer helt galt av sted fordi kunst og kultur nettopp er en arena som motiveres ut fra andre verdier: kunstens- og kulturaktivitetens egenverdi. At et blomstrende kulturliv også kan få positive konsekvenser for næringslivet er klart og positivt, men kunst og kulturaktivitet som kun er økonomisk fundert er en selvmotsigelse og vil oftest vært dømt til å mislykkes.
