Den nye utgaven av Z undersøker store filmfenomener med en politiskestetisk lupe: Hva er problematisk med mediets hyllest av helter, handlekraft og vold? Hvordan påvirker nåtiden – der høyst reelle fascister ønsker å ødelegge demokratiske prosesser og der «kanselleringskultur» blir et stadig viktigere begrep i ordskiftet – vår lesning av historiske filmsuksesser?
I «Popcorn a la Riefenstahl» lar Einar Aarvig Umberto Eco definere fascisme, for deretter å se hvor godt kategoriene overensstemmer med Ridley Scotts Gladiator (2000). I «Vi må snakke om klanen» diskuterer Kristian Krogstad både institusjonell og ytterliggående amerikansk rasisme med utgangspunkt i Birth of a Nation (1915). «Kropp og monumentalitet» ser på sammenhengen mellom Leni Riefenstahls propaganderende gjengivelse av Berlin-OL 1936 og moderne sportssendinger. Even Smith Wergeland problematiserer samtidig Susan Sontags Riefenstahl-kritikk slik den fremføres i det toneangivende essayet «Fascinating fascism».
Helga Brekke Mathisen vier også Sontags essay plass i sin behandling av fascisme og rasediskurs i Die Hard i teksten «I’m Gonna Marry Donald Trump» og viser hvordan filmene i serien behandler etniske motsetninger på svært ulike måter. Og i «Sieg Geil» spør Torgeir Blok seg om hvorfor filmen om den sadistiske nazist-overgriperen Ilsa ikke vekker anstøt i dag.
Norsk filmhistorie er fattig på totalitære uttrykk (selv om svarthvitt-tegningene i okkupasjonsskildringer som Max Manus er tett på). «Bølgen i Spektrum» skildrer hvordan en musikkonkurranse kunne bli til ekstatisk og direktesendt hypernasjonalisme.
Tonje Hardersen skriver om volden og fremtidsvisjonene i «nazistemplede» Starship Troopers. «Mennesket må dominere» er resultatet av et gjensyn 22 år senere. I «Flaggermussolini» problematiserer Sandeep Singh sin egen innlevelse i heltehistoriene til Zack Snyder og Frank Miller. Kan man heie på overmennesker som forakter svakhet og toleranse?
