Filmklubbforbundets Chloé Faulkner dro på filmfestivalen i Cannes med Film fra Sørs programkomité, og deler sine inntrykk.
En av de første tingene jeg legger merke til når jeg ankommer den verdensberømte filmbyen Cannes er hvor liten den egentlig er. Det er en underlig tanke at kunstfilmens crème de la crème, samt et mylder av filmarbeidere, journalister, studenter, kjendisjegere og ikke minst sikkerhetspersonell klarer å sameksistere innen noen få kvadratkilometer. Følelsen av å være på en eksklusiv filmferiekoloni slår meg i det jeg ankommer festivalpalasset tidlig om morgenen. Jeg ser spreke festivalbesøkende i løpeshorts joggende ned Croisette, forbi en haug vanlige publikummere som samler seg rundt inngangen til palasset i håpet om å få en billett til en av de tidlige pressevisningene. Jeg liker tanken på at noen der er villige til å selge sin sjel for å komme inn på den nye filmen til Dardennes-brødrene, eller for å få et glimt av Pedro Almodovars bustete hvite hår. Mange i Cannes kommer derimot hit for å jobbe mot filmmarkedet, og jakter etter penger og kontrakter uten å få sett noe film – et trist paradoks når man først befinner seg på la grande dame av alle filmfestivaler.
På filmmarkedet er fokuset intense forhandlinger og heftige budrunder. Her slåss distributørene for filmer de mener bør komme på norske kinoer, og det graves dypt i lommene. Filmklubb-Norge kan glede seg til en rekke ferske nye titler som nylig er blitt plukket opp i Cannes, blant annet den kritikerroste tyske komedien Toni Erdmann, den sør-koreanske erotiske thrilleren The Handmaiden og det rumenske korrupsjonsdramaet Bacalaureat. Gullpalme-vinneren I, Daniel Blake av den britiske regissøren Ken Loach, kommer også på kino til høsten. Den beskrives som et solid, opprørende og menneskelig drama om David Camerons Storbritannia. En velfortjent vinner på mange måter, selv om Cannes-juryens valg overrasket mange kritikere. De fleste hadde nemlig sett for seg at tyske Maren Ade skulle få en pris for nevnte Toni Erdmann. Jeg er nok enig med dem: Filmen er en vidunderlig sprø, tre-timer lang latterkrampe som balanserer alvor, sårbarhet og letthet på en mesterlig måte. Jeg stiller meg forøvrig bak juryens avgjørelse om å dele regi-prisen mellom rumenske Cristian Mungiu (tidligere kjent for Fire måneder, tre uker, to dager) og franske Olivier Assayas for Personal Shopper. Sistnevnte er en paranormal spenningsfilm med Kristen Stewart i hovedrollen (og Anders Danielsen Lie i en mindre rolle). Den ble buet på pressevisningen, men imponerer med en rekke effektive horror-grep og en solid prestasjon av Stewart.
To filmer med barnetematikk skilte seg spesielt ut for meg i Cannes i år: den første, Ma vie de courgette, en fransk animasjonsfilm med manus av Céline Sciamma (Waterlilies, Tomboy, Girlhood), hadde premiere i sideprogrammet La Quinzaine des réalisateurs. Den er en nydelig fortalt historie om barn som havner sammen på et hjem når foreldrene ikke er i stand til å passe på dem lenger. Filmen berører alvorlige tema på en særdeles elegant og følsom måte. Rykter forteller at den ble kjøpt inn til Norge, men det er usikkert om den blir satt opp på kino. The Red Turtle, som ble satt opp i Un Certain Regard-seksjonen, er et samarbeid mellom Studio Ghibli og den nederlandske animatøren Michaël Dudok de Wit. Filmen er en poetisk dialogløs fabel som forhåpentligvis vil bli satt opp på kino til høsten, og vil kunne begeistre norske animasjonsfans.
