Gimme shelter

Gimme shelter

USA, 1970
Originaltittel: Gimme Shelter
Regi: David Maysles, Albert Maysles, Charlotte Zwerin
Medvirkende: The Rolling Stones, Jefferson Airplane, Tina Turner
Musikk: Rolling Stones
Produksjonsselskap: Relpic/Maysles Film
Fullscreen 4:3
Lengde: 1t.30m.
Format: DVD med engelsk tekst
Bestilling: NFK/Filmbank (egne satser)

Brødrene Maysles har i et dusin år stått sentralt i den amerikanske dokumentar- og undergrunnsfilm (med en film om polsk studentopprør og en om amerikanske valg, samt portretter av showmagnaten Joseph E. Levine, forfatteren Truman Capote og skuespilleren Marlon Brando). Vi møter altså i GIMME SHELTER en bevisst profesjonell utforming av et reportasjepreget stoff av den typen som alt har lokket til en mangfoldig filmdokumentasjon: New Port, Woodstock, Paul Anka i «Lonely Boy», Beatles i USA o. a.

Denne gangen gjelder det gratiskonserten til Rolling Stones i 1969 ved Altamont i California – et generøst gledespåfunn som endte i morderisk vold. Filmen kjører på tre injer: 1) Et portrett-nærbillede av Mick Jagger. 2) En dokumentasjon av de praktiske forberedelsene til og den vanskelige avviklingen av en musikk-sammenkomst som lokket til seg 300.000 mennesker. Merkantile interesser og massemedia er i søkelyset. 3) En gjenspeiling av Stones-gruppens forsøk i den akutte krisesituasjonen – og etterpå i egen midte – å håndtere den tragedie som utspilte seg, fordi Hells Angels gikk amok under konserten og stakk ned en 20-årig negergutt.

Mick Jaggers skikkelse vokser i denne filmen langt utover bildet av en popmusiker med sex-appeal. I de innledende showscenene, med Uncle Sam-hatten på hodet, et silkeskjerf flagrende over skuldrene og ansiktet lys endehvitt i det rødlilla prosjektørlyset – blir Jagger til et symbol på entertaineren gjennom tidene. Filmen gir assosiasjoner til antikkens arenahelter, den klassiske klovn, operettens grev Danilo og tegneserienes Batman.

Miljøskildringen er også fremragende. Tett i tett, og uten sjanse til å ta seg ut fra det gigantiske friluftsområdet så lenge konserten varer, gnisser alminnelige beatentusiaster seg mot fanatikere og «utenfor-typer» av alle avskygninger. Svært mange er påvirket av LSD eller alkohol. Woodstockfestivalens fellesskap – enten det var idealisert i filmen eller ikke – eksisterer overhode ikke her. Hver og en lever ut sin private ekstase og sitt private helvete. Angst og aggresjon ligger i luften.

Så blir dette en film for dem som vil høre Stones i deres glansnummere, men også en film for alle som interesserer seg for protest-, volds- og undergangsstemninger i amerikansk kultur.

En sitter igjen med mange spørsmal: Tror Stones virkelig på at den opphissende musikkform de utøver kan forene mennesker i et kjærlighetsfylt kameratskap? Hva slags frelse er det deres publikum søker? Håpet de hundretusener på en form for frigjøring, men ble isteden stengt inne i et mareritt?

GIMME SHELTER er et tids- og samfunnsdokument av betydning.

Elsa Brita Marcussen
Film-Nytt 5/71 side 65

Les også Richard Brodys omtale av filmen i The New Yorker.