Bli bedre kjent med foredragsholderne som kommer til filmseminaret, og deres forhold til kultfilm.
Noen filmer er best om man vet mer om dem. På årets filmseminar dykker vi ned i tema kultfilm. Vi viser fire filmer verdt å se, og til hver film får du et foredrag som går mer i dybden på hva kultfilm egentlig er, og hvorfor de er så fascinerende, selv om filmene ikke alltid er det vi vanligvis tenker på som «god film». Alle foredragene skjer på engelsk.
Les mer om seminaret og kjøp billetter til en helg med film på Cinemateket i Oslo 25.–26. oktober. Her blir du bedre kjent med de fire inviterte foredragsholderne du vil møte.
Fra Yeşilçam til Bollywoodskrekk
Iain Robert Smith er seniorforeleser i filmstudier ved King’s College i London. Han kommer for å snakke om kultfilm i et globalt perspektiv, og etterpå viser vi den ugandiske filmen Who Killed Captain Alex? (Isaac G.G. Nabwana, 2010).
Hva er det med kultfilm som fascinerer deg?
– Jeg ble født tidlig på 80-tallet, og filmsmaken min ble i stor grad formet av kultfilmene til amerikanske uavhengige filmskapere som John Waters og David Lynch. Nå er kultfilm et mye mer internasjonalt fenomen, og selv er jeg spesielt interessert i å se og studere kultfilmer fra hele verden – fra tyrkisk Yeşilçam-film til skrekkfilm fra Bollywood.
Hvilket forhold har du til Who Killed Captain Alex?, som vi viser i forbindelse med foredraget ditt?
– Captain Alex er en ugandisk actionfilm som ble laget på et syltynt budsjett i et miljø med begrensede ressurser, men som har blitt feiret som en kultfilmklassiker på linje med Rocky Horror Picture Show. Filmen har et kommentarspor med VJ Emmie som vitser på bekostning av filmen, noe som har likhetstrekk med hvordan Rocky Horror dyrkes som kultfilm, men Who Killed Captain Alex har en håndlaget kvalitet og en egen sjarm.
Du får anbefale én kultfilm som ikke fikk plass i programmet vårt, hvilken velger du?
– En periode i filmhistorien jeg er spesielt interessert i, er tyrkisk 60-80 tallsfilm hvor filmskapere lagde lavbudsjettversjoner av film og TV fra Hollywood (inkludert Star Trek, Eksorsisten og Supermann). Min anbefaling blir derfor den tyrkiske filmen Dünyayi Kurtaran Adam fra 1982, ofte referert til som «den tyrkiske Star Wars» fordi regissøren har klippet inn bilder fra Lucas’ filmer samt musikk fra Raiders of the Lost Ark, Battlestar Galactica og Flash Gordon. Uten å ha klarert rettighetene.
Et av filmhistoriens beste manus
Dr. Kate Egan er assistant professor ved Northumbria School of Design, Arts and Creative Industries ved Northumbria University. Hun vil snakke om britisk kultfilm, og etterpå viser vi Withnail and I (Bruce Robinson, 1987).
Hva er det med kultfilm som fascinerer deg?
– Mer enn annet er det måten de fremdeles appellerer til publikum, flere tiår etter at de ble laget.
Hvilket forhold har du til Withnail and I, som vi viser i forbindelse med foredraget ditt?
– Withnail and I er en av de få filmene jeg også har manuset til, et manus jeg ofte leser om igjen. Det er et funn, full av den beste og morsomste dialogen innen fiksjonsfilm.
Du får anbefale én kultfilm som ikke fikk plass i programmet vårt, hvilken velger du?
– Det er mange jeg vil anbefale, men siden jeg skal snakke om britisk film går jeg for Jerzy Skolimowskis særegne, vakre, morsomme og uforglemmelige Deep End fra 1970.
Når fansen blir besatt
Steve Rawle er professor ved School of the Arts, York St. John University. På filmseminaret vil han snakke om Takashi Miike som kultfilmregissør, med hovedvekt på filmen The Happiness of the Katakuris (2001).
Hva er det med kultfilm som fascinerer deg?
– Jeg har alltid vært litt kontrær. Jeg er fascinert av alle aspekter ved film, men det marginale og ekstreme fascinerer meg aller mest. Overskridelsene og det utspjåkede i Mike Hodges` Flash Gordon er like filmatisk for meg som filosofiske funderinger i for eksempel Bela Tarrs Sátántangó. Akademisk er jeg interessert i hvordan en film ender opp med å bli en kultfilm, spesielt hvordan en populær (eller upopulær) film i et land kan finne veien til et helt annet publikum, og oppleves som en helt annen film, i et annet land.
Noen ganger kan det være problematisk, spesielt for japanske filmer, som kan bli sett på som rare, sprøe og undervurderte. Men de kan også omfavnes av fans med dyp, noen ganger besettende, kjærlighet og respekt.
Hvilket forhold har du til The Happiness of the Katakuris, som vi viser i forbindelse med foredraget ditt?
– Tidligere i min akademiske karriere skrev jeg mye om Miikes filmer og hvordan de passet inn i fenomenet «The Asian Extreme». Miike slo meg som en allsidig filmskaper, hvis filmer smeltet sammen med oppfatninger av det orientalske og ekstreme i japansk film som sirkulerte i vesten. Det betød at noen av hans beste verk, som Bird People in China (1998), ble oversett fordi de ikke passet inn med oppfatningene på den tiden. The Happiness of the Katakuris ble i Vesten solgt inn som The Sound of Music møter The Dawn of the Dead, en veldig reduksjonistisk vestlig måte å selge filmen på. Og slik på et vis som også passet til det begrensende synet på Miikes produksjon. Jeg tenker også at The Happiness of the Katakuris’ overdrivelser og miksing av sjangere og stiler gjør den representativ for hvordan man har tenkt og teoretisert rundt hva som gjør noe til en kultfilm.
Du får anbefale én kultfilm som ikke fikk plass i programmet vårt, hvilken velger du?
– Min siste bok handler om kaiju-filmer og reisen sjangeren har gjort over flere grenser, så det må bli en stor monsterfilm. Det ville være lett å si en Godzilla-film, selv de som har blitt endret av amerikanske distributører. (Som produktplasseringen av Dr. Pepper i Godzilla (1985). Men gitt at alt starter med «Kongsploitation», vil jeg anbefale A*P*E (Paul Leder, 1976), en sørkoreansk/ amerikansk rip-off laget samme år som Hollywoods store nyinnspilling av King Kong. Med sine lite overbevisende apekostymer og alt fra lekefigurer av kuer til dårlig skuespill, sier den mye om det appellerende med «så dårlig at det er bra»-filmer. Som en anmeldelse fra en fan skriver, «A*P*E er fullstendig inkompetent, men aldri kjedelig.» Se den i 3D om du kan!
Å sette pris på det mislykkede
Dr. Becky Bartlett er foreleser i Film Exhibition and Curation ved University of Edinburgh. Hun vil snakke om «badfilm», film som er så dårlig at den er bra. Etterpå viser vi den legendariske Plan 9 From Outer Space ( Ed Wood, 1958).
Hva er det med kultfilm som fascinerer deg?
– Jeg tiltrekkes av kultfilmer fordi de er skrudde, bisarre, uventede og trashy. De skiller seg ut fra populærfilmen (selv om det er flere populærfilmer jeg liker også) og de utfordrer generelle oppfatninger av «god smak» på overraskende og underholdende måter. Jeg er spesielt fascinert av dårlige filmer, mer spesifikt de som anses for å være de verste gjennom tidene. Filmer som er så totalt og herlig inkompetente at de unngår all logikk og konvensjoner om hva en film «skal være». Kultfilmer som dette interesserer meg fordi de vekker oppmerksomhet rundt aspekter ved filmskaping som ofte skjules i «gode» filmer, og inviterer oss til å tenke kritisk rundt hvordan vi gjenkjenner, forstår og potensielt setter pris på det mislykkede.
Hvilket forhold har du til Plan 9 from Outer Space, som vi viser i forbindelse med foredraget ditt?
– Jeg leste først om Plan 9 From Outer Space i Psychotronic Encyclopedia of Film, der den ble beskrevet som «ikke akkurat den verste filmen som noensinne er laget, men som den mest underholdende dårlige du vil finne … verdt å se 9 ganger». Den introduserte meg til den dårlige kultfilmens verden, og jeg ble hektet med en gang. Mitt forhold til den har endret seg med årene siden jeg har sett flere dårlige filmer, og spesielt fått vite mer om manusforfatter og regissør Edward D. Wood Jr. Selv om jeg setter pris på den på en annen måte nå, spilte den en spesiell rolle (for meg personlig, og innenfor kultfilmens kanon mer generelt) i å hjelpe til med å etablere kriteriene og standardene som andre dårlige filmer – og mer spesifikt, så dårlig at de er bra filmer – måles etter.
Du får anbefale én kultfilm som ikke fikk plass i programmet vårt, hvilken velger du?
– Siden vi snakker om dårlige filmer, er The Beast of Yucca Flats (Coleman Francis, 1961) en av mine favoritter. Tor Johnson (som spiller Inspektør Clay i Plan 9) spiller Joseph Javorsky, en renommert forsker, som forvandles til et morderisk beist etter å ha, ved et uhell, blitt fanget i en prøvesprengning av atomvåpen. Replikkene er få, men fortellerstemmen er uendelig sitatvennlig og nåtidsscenene inneholder noe av den mest usammenhengende, oppstykkede klippingen jeg noensinne har sett. Den er bare 54 minutter lang, og jeg anbefaler den på det sterkeste!
Bli med på kultfilmseminar 25. og 26. oktober, på Cinemateket i Oslo! Billetter kjøper du her, og du kan se programmet og lese mer om filmene her.
