— Å være jurymedlem er en givende og spesiell opplevelse med mange spennende møter og gode samtaler om film. Anders Ekman fra Nes filmklubb forteller om sine erfaringer som FICC-jurymedlem på MDOC-festivalen i Melgaço, Portugal.
Anders Ekman er styreleder i Nes filmklubb. I sommer deltok han på Melgaço International Film Festival, MDOC, som ble arrangert for tiende gang. Han var der som en del av juryen for The international Federation of Film Societies (IFFS/FICC), hvor Norsk filmklubbforbund er medlem. Her er hans reisebrev.
«Melgaço er en liten kommune, helt nord i Portugal, på grensen til Galicia i Spania. Aktivitetene knyttet til festivalen foregikk i kulturhuset. Like ved siden av kulturhuset lå en skole hvor lunsj og middag ble servert i skolekantina, som regel vanlig portugisisk husmannskost. Til forskjell fra Norge var det alltid vin til maten, selvforsyning fra 5-liters pappvin. Jeg likte opplegget. Å drive en filmfestival koster, og her gjaldt det å holde kostnadene nede. Man trenger ærlig talt ikke restaurantmat en hel uke for å gjøre en jobb.
Det som gjør Melgaço-festivalen spesiell, er at alt er tett. Det er lett å bli kjent med folk når man befinner seg på et lite sted. Her var det mange mennesker med høy kompetanse på dokumentarfilm samlet på ett sted, filmskapere og regissører, folk som underviste på universitetsnivå om film, filmkritikere og andre. Alle hyggelige og åpne mennesker.
Diktere på tur med hunden
Vår jury, som skulle dele ut Don Quijote-prisen, bestod av tre personer. Krzysztof Wiewiora fra Polen, Mario Ventura fra Portugal og undertegnede, og vår oppgave var å velge beste kortfilm og beste langfilm (full length feature). Vi fikk på forhånd tilsendt 31 filmer, hvorav ti var kortfilmer. Vi fikk relativt kort tid, ca tre uker, til å se gjennom filmene.
For å rekke å se alle filmene måtte jeg legge en plan. Den gikk stort sett ut på å begynne å se film klokka 7 om morgenen. Vi hadde fått tilsendt et regneark, med lenker til filmer. Etter frokost gikk jeg tur med hunden mens jeg brukte mobiltelefonen og dikterte refleksjoner og synspunkter om filmen på notater. Så brukte jeg en del tid på å google for å få mer informasjon om filmen. Jeg vil anslå at jeg brukte mellom 50 og 60 timer på å se og skrive om filmene jeg så. Jeg er glad for at jeg er pensjonist og i stor grad kan prioritere hvordan jeg bruker min tid. For de som hadde full jobb var dette muligens en litt stressende oppgave.
Identitet, minner og landegrenser
Filmene vi skulle se, hadde temaer knyttet til identitet, minner og landegrenser. Flere filmer handlet om Palestina, men også andre temaer som den frie presses død i Russland, miljøødeleggelser i Sibir og hijab-påbud i Iran ble tatt opp. Mange meget gode og interessante dokumentarfilmer.
Cirka halvannen uke før festivalen, hadde juryen et zoom-møte hvor oppgaven var å bli enige om beste kortfilm og beste langfilm. Vi ble bedt om å ha med en liste på 4–5 filmer vi mente kunne kvalifisere til å vinne. Det var spennende å møte ukjente personer på denne måten. Kunne vi kommunisere på en god, ærlig og åpen måte? Hadde de andre noen av de samme filmene som meg på sin liste? Heldigvis ble det et fint møte. Vi fant fort ut at det var rom for både åpenhet og tvil. Og til min store lettelse, vi hadde gjort noen felles valg. Vi snakket en hel del om kriterier, og utvilsomt føltes det som en håpløs oppgave å velge en film når det var så mange gode filmer. At de også representerte forskjellige sjangere gjorde ikke oppgaven lettere.
And the winner is…
Som beste kortfilm valgte vi den 19 minutter lange A Beautiful Day, laget av Stefan Obino. Den handlet om en kurdisk-iraksk by, ødelagt etter krigen mot ISIS. Den tok opp spørsmålet om en krig er slutt når våpnene stilner, og om menneskers trang til å søke glede og å være kreative på tross av omstendighetene. Dette handlet også vår begrunnelse om.
Vi valgte filmen No Other Land som vinner av beste spillefilm. Den er laget av palestinske Basel Adra og Hamdan Ballai og israelske Yuval Araham og Rachel Szor.
Filmen viser hvordan Israel med soldater og bulldosere ødelegger landsbyene på Basel Adras hjemsted, Masafer Yatta på Vestbredden i Palestina. Vi mente den var viktig fordi den viser en sjokkerende brutal virkelighet som mange palestinere opplever, men som ikke alltid får de store overskriftene i internasjonale medier. Filmen kan være en øyeåpner for mange til å forstå desperasjonen mange palestinere opplever. Den ble vist i Oslo i april i år.
Delta i juryarbeid!
Jeg vil gjerne skryte av festival-administrasjonen. De har vært gode på informasjon og organisering både på forhånd, underveis og i etterkant. Jeg anbefaler på det sterkeste å søke om å få delta i juryarbeid på en eller annen filmfestival, og en stor takk til Norsk filmklubbforbund som gjorde det mulig å delta.»
Sitter du i styret til en filmklubb, og er interessert i å være med i en festivaljury? Filmklubbforbundet sender ut beskjed etter hvert som det dukker opp nye sjanser. For å få vite om det, må du abonnere på vårt nyhetsbrev.
Hovedbilde f.v: Mario Ventura, Anders Ekman, Joao Paulo Macedo (president i FICC) og Krzysztof Wiewiora.
