Tromsø internasjonale filmfestival er tilbake fra 16. til 22. januar og arrangerer fullskala festival for første gang på 3 år. Vi har anbefalingene klare!

Vi har spurt Kjetil Karolius fra Tromsø filmklubb og Embla Karidotter fra Flokk filmklubb om å anbefale 3 filmer hver. I tillegg anbefaler vår egen Ingrid Rommetveit en film hun har valgt ut til Kritikeruka, i egenskap av å være medlem av Norsk filmkritikerlag og redaktør av Z filmtidsskrift.

Kjetil anbefaler:

Karaoke Paradise. I år prioriterer jeg de sanselige visningene på TIFF. Frokost-visningen tidlig på mandag på Verdensteatret er et must. Der vises det bestandig en litt lettbeint kosefilm, så man får en myk og behagelig start på festivalen. En finsk dokumentar om karaokekultur er vel så TIFF-ete det kan bli.

City Girl. Man har ofte sett og hørt den kjente britiske filmkritikeren Mark Kermode når han anmelder film, men hvor ofte får man se og høre han spille kontrabass? Sammen med bandet The Dodge Brothers spilles det god, gammal skiffle-and-blues til en nesten 100 år gammel Murnau-klassiker.

Polyester. Det er kanskje juks, men jeg må jo nesten ha Tromsø Filmklubb sin visning av Polyester på lista. Vi ønsket oss en feelgood kultfilm man bare MÅ se sammen med et publikum, og da føltes det helt rett å vise Polyester, spesielt siden det blir utdelt Odorama-kort som publikum kan sniffe på underveis i filmen.

Embla anbefaler:

Alam. En av mine hjertesaker er Palestina, og det gleder meg at det er flere filmer derfra på programmet til TIFF i år. Det blir interessant å se en spillefilm om hvordan det er å være palestiner i Israel i dag, og ekstra lærerikt å se det fra ungdommers perspektiv, noe Firas Khourys første spillefilm gjør. En film som kan nå ut til både unge og voksne med dette budskapet er uhyre viktig, og når den i tillegg er blitt priset for sin vakre kinematografi og sterke skuespillerprestasjon, er dette noe en ikke burde gå glipp av.

The Blue Caftan. Jeg har sett altfor lite film fra Marokko, og gleder meg til å bli mer kjent med regissør (og journalist) Maryam Touzani. Det er noe eget ved dynamikken i kammerspill som jeg alltid har vært svak for: Det er fascinerende å se hvordan manuset kan drive en film, og spennende å vite at “alt kommer til å endre seg» i løpet av de neste 1–2 timene, men kun innenfor disse fire veggene vi ser. Jeg er også svak for skeive filmer, og er spent på hvordan rollefigurene blir fremstilt her. Det beste med gode filmfestivaler er at en får sjansen til å se film fra hele verden som en ellers ikke ville fått sett via kommersiell kinodistribusjon. Denne filmen er et godt eksempel på det.

Empire of Light. Film om kinoens magi, sa du? Med Olivia Colman i hovedrollen? Ja takk! Det er sjelden jeg gleder meg til blockbustere, men denne har jeg på følelsen av at jeg kommer til å ville se flere ganger. Jeg elsker kino-estetikk, og når det er det som er utgangspunktet i denne filmen, gleder jeg meg bare til meta-opplevelsen. Når denne kjærlighetshistorien i tillegg tar opp problemer som mental helse og rasisme, er jeg redd for at jeg har altfor store forventninger. Jeg håper inderlig jeg tar feil!

Ingrid anbefaler:

Noise. Hva gjør man hvis man ved et uhell har drept noen, gjemt liket, og så oppdager at den drepte er en seriemorder politiet er på jakt etter?
Det lille øysamfunnet Shishikari sliter med dårlig økonomi og en aldrende befolkning. Når øyas stjerne, den unge bonden Izumi Keitas (Fujiwara Tatsuya) eksepsjonelle svarte fikener tiltrekker seg nasjonal oppmerksomhet, brer optimismen seg. Øysamfunnet står nå på nippet til å motta et stort statlig tilskudd, og øyas framtid kan være berget. Så inntreffer tragedien. Etter at Keita, med sine to barndomsvenner, ved et uhell dreper en fremmed som nylig har ankommet øya, bestemmer de seg for å skjule drapet, «til øyas beste». Når det viser seg at den fremmede var en seriemorder politiet er på jakt etter, starter en katt- og mus-lek mellom barndomsvennene og politifolkene som ankommer øya, fast bestemt på å fange morderen.

Noise er en beksvart, intelligent og satirisk krimthriller med store porsjoner svart humor. De lange tagningene av øyas idylliske skjønnhet utgjør en fin kontrast til den eskalerende volden. Hvor langt kan man gå når man bare vil gjøre det beste for det lille samfunnet sitt?

Filmklubbene er sterkt tilstede på TIFF, og 20. januar er det filmklubbfredag med seminar, visning av Raging Bull på vår egen 35mm-kopi og Tromsø filmklubbs Trashfilmfest etter visning av John Waters Poyester.