Musikalzombier, Ugandisk action, ufrivillig komedie og drikkfeldige briter. Her er det vi får se på filmseminaret i oktober.

Noen filmer er best om man vet mer om dem. På årets filmseminar dykker vi ned i tema kultfilm. Vi viser fire filmer verdt å se, og til hver film får du et foredrag som går mer i dybden på hva kultfilm egentlig er, og hvorfor de er så fascinerende, selv om filmene ikke alltid er det vi vanligvis tenker på som «god film». Alle foredragene skjer på engelsk.

Les mer om seminaret og kjøp billetter til en helg med film på Cinemateket i Oslo 25.–26. oktober. Og la oss fortelle litt mer om de fire filmene vi skal se:

The Happiness of The Katakuris (Takashi Miike, 2001)

Dette er filmen som fra første sekund får deg til å stille spørsmålet, «er dette en stop-motion animasjonsfilm, en skrekkfilm eller en musikal?» Det enkle svaret er at den er litt av alle tre! Filmen handler om en litt spesiell familie som flytter ut på landsbygda i Japan for å følge drømmen om å drive et hotell. Der skjer det mystiske ting, og gjestene lider uventede og usannsynlige skjebner, en etter en. Familien velger å gjøre alt i sin makt for å dekke over sporene etter dem, men hvor langt er de egentlig villige til å gå for å opprettholde fasaden? Med groteske stop-motion-scener, absurde musikalnumre og en og annen zombie er dette en herlig dramatisk skrekkfilmkomedie som får deg til å le, skvette og se ut som et spørsmålstegn – gjerne samtidig En ekte kultffilmfavoritt som du kan se flere ganger uten å bli lei.

Who Killed Captain Alex? (Isaac G.G. Nabwana, 2010)

Det har brutt ut krig mellom soldater og en mafiagruppe i Uganda, og soldatene prøver å finne ut hvilke av mafiamedlemmene som drepte Captain Alex. Filmen består blant annet av amatøraktige effekter, mye og høy lyd, og relativt dårlig skuespill. I tillegg ble masterversjonen av filmen på et tidspunkt slettet, for filmskaperen trengte plass på harddisken for å lage mer film. Så den beste og mest kjente versjonen av filmen som gjenstår, har i tillegg et kommentarspor av en kar fra Youtube, som ofte snakker over replikkene. Det virker jo ikke akkurat som et godt utgangspunkt for en god film, eller? Likevel er det noe besnærende fascinerende og tidvis imponerende ved denne overskuddspregede amatørfilmen. Kanskje er det innblikket den gir i Ugandisk kultur, eller kanskje er det alt de fikk til på tross av at filmen er laget på et ekstremt lavt budsjett i et svært fattig land?

Denne filmen skulle aldri bli verdensberømt, og det er tydelig. Den ble laget av folk som ville ha det gøy, og som verken hadde filmutdanning eller masse penger. Likevel har den altså blitt berømt langt forbi Ugandas landegrenser. I dag har den 90% på Rotten Tomatoes, og av god grunn. Dette er en film som er laget med så mye intensitet, pågangsmot og viljestyrke at det er vanskelig å ikke bli sjarmert. Og er du en av dem som elsker action, humor og ren underholdning, er det godt mulig at du vil elske denne filmen.

Plan 9 from Outer Space (Ed Wood, 1958)

Når folk spør deg «hva er den dårligste filmen du noen gang har sett?» så kan det hende dette blir ditt nye svar. Men det som gjør den så dårlig er også det som gjør den så bra! Ed Woods kultklassiker fra 1959 inneholder både romvesen, zombier, en svensk politietterforsker, en uregelmessig fortellerstemme, og, ikke minst, selveste Vampira (Maila Nurmi). På grunn av det overdrevne skuespillet og den dramatiske musikken, føles dette litt som en stumfilm uten å på noen som helst måte være det. Handlingen – som forøvrig er full av hull – dreier seg om at romvesen har ankommet jorda for å iverksette plan 9, nemlig at jordas døde skal vekkes til live for å angripe de levende. Med utilsiktet humor og litt forvirrende, men høyst tilsiktet, samfunnskritikk, er dette en svært severdig film.

Withnail and I (Bruce Robinson, 1987)

Her snakker vi britisk humor på høyt nivå. Withnail og «I»(Marwood) er to arbeidsløse, rusa menn uten penger som prøver å finne ut av hva de skal gjøre med livene sine. Når de «ved en feil» tar seg en ferietur til Withnails rike og ekstravagante onkel Montys hus på landet, møter de både kjedsomhet, utrivelige bygdefolk og pøsregn. Filmen er dyster og pessimistisk, men også utrolig morsom – OG den får deg til å tenke. Hva mer kan man egentlig ønske seg?

Liker du sære, britiske filmer med godt skuespill og legendariske replikker, da er dette filmen for deg. Og hvis ikke det skulle være nok til å overbevise deg: setningen «don’t threaten me with a dead fish» blir sagt i løpet av filmen. Vi skal ikke avsløre i hvilken sammenheng, men det bør si seg selv at en film med en sånn replikk er en film man bør se i løpet av livet.

Bli med på kultfilmseminar 25. og 26. oktober, på Cinemateket i Oslo! Billetter kjøper du her, og du kan se programmet og lese mer om foredragsholderne her. Vi gleder oss!