I følge filmforskere er det i 2013 hundre år siden den første dokumenterte filmklubben ble stiftet i Paris. Dette var tema for et av foredragene som ble holdt under den internasjonale filmklubbkonferansen i Tunisia tidligere i år.

Mens det tidligere var antatt at filmklubbene oppstod i Frankrike rundt 1919 har nyere forskning (Felipe Macedo, 2013) vist at filmklubber har røtter lenger tilbake enn det. Noen ser de politiske foreningene på 1800-tallet som en forløper for filmklubber. Så tidlig som i 1899 skjedde det første dokumenterte politiske møtet der film var ett av innslagene. Ordet filmklubb (fransk: Cine club) skal for første gang ha blitt brukt i Frankrike i 1907 og betegnet da en forening for folk som lagde film. Allerede i løpet av filmens første år kunne man ane en slags konflikt mellom filmprodusentenes ønske om å tjene mest mulig penger og publikums ønske om gode og billige filmer. Samtidig ble myndighetene raskt opptatt av filmens eventuelle skadevirkninger, og allerede i 1901 fikk Frankrike sin første lov som skulle regulere filmbransjen. Fra 1909 skal det ha vært sosiale klubber med filmvisning som hovedattraksjon. Det finnes imidlertid lite nedskrevet om disse klubbenes eksistens.  Den første godt dokumenterte filmklubben i moderne forstand ble stiftet i Paris i 1913, altså for hundre år siden i år. Klubben sprang ut av et anarkistisk politisk miljø og hadde både filmpolitiske og mer generelle politiske målsetninger, blant dem kvinnesak. Klubben i Paris ble kortvarig etter som den første verdenskrig brøt ut året etter og satte kultur og vanlige politiske spørsmål på vent.  Etter krigen ble filmklubbvirksomheten tatt opp på nytt i Frankrike og spredde seg raskt til andre land.  Filmklubbene var alternative kinoer med både politiske og kunstneriske målsetninger.  Ofte i opposisjon til myndighetene og sensurvesenet på filmområdet. For mange filmkunstnere var filmklubbene deres eneste mulighet til å vise film. Men ikke alle filmklubber var opposisjonelle. I Italia ble filmklubbevegelsen omfavnet av Mussolini og hans fascister som jo elsket moderne teknologi, filmmaskiner og filmens magisk-teknologiske representasjon av den moderne virkeligheten.

Den kanadiske filmforskeren Germain Lacasse er en av få som har forsket på filmklubbenes historie. Han trekker paralleller mellom tidlig filmklubbvirksomhet og den såkalte Benchi tradisjonen i Japan. Benchi var en person som reiste rundt med stumfilmer og kommenterte filmene foran publikum, et slags alternativ til kinopianisten. Også andre land skal ha hatt liknende fenomener. – De har stor likhet med moderne filmklubber der man også, ved hjelp av foredrag og innledninger forsøker å belyse filmen og filmmediet, hevder Lacasse.