Å lage film er intenst, og krever at man ikke mister motet underveis. I tillegg kan det være lurt å stå et stykke unna den som holder lydbommen. Her er noe av det man lærer på en uke i Danmark, når man får bli med på Nordisk filmcamp.

– Det var mye mer avansert enn om vi skal lage film på skolen. Her var det profesjonelle kamera og mikrofoner og alt mulig. Og du får lov å jobbe med folk du aldri ville møtt ellers, sier David Molina Heimlund, en av de norske deltagerne på årets Nordisk filmcamp.

Hver sommer arrangerer Dabuf (Danske Børne- og Ungdomsfilmklubber – det danske Filmklubbforbundet), en filmsommerskole for nordiske barn mellom 12 og 15 år. I år samlet de deltagere fra Danmark, Norge, Sverige og Italia. Over fem dager ble de kjent med hverandre, delt i grupper, og fikk i oppgave å lage en kortfilm – fra manusidé, via innspilling til redigering. Til slutt hadde de premiere på filmene og viste dem for hverandre på den lokale kinoen.

– Jeg møtte masse nye folk og lærte mye, sier Eline Margaret Haugå Bray, som var den andre norske deltageren. Både hun og David bor i Kristiansand.

– Det fine var at det var så mange ulike meninger, og for å lage en film blir du nødt til å jobbe sammen. Samtidig som folk snakker på ulike språk, så du må finne en måte å kommunisere – mer enn bare gjennom å prate.

Å finne sin rolle

David deltok på filmcampen også i 2023, og i år møtte han igjen flere av dem han ble kjent med i fjor. For Eline var både filmcamp og mye ved filmprosessen nytt.

– Særlig klippeprosessen og hvordan bruke kamera – hvordan mikrofonen må settes opp. Noen av deltagerne var mer erfarne enn andre – en av de som var med fra Italia hadde vært med på en filmcamp der også, så hun hjalp til mye med filmingen så prosessen gikk bedre.

Alle som deltok fikk ulike roller i gruppa når de skulle lage film. David jobbet med opptak av lyd, og senere sto han for mye av klippingen. Eline var med i en annen gruppe og fikk rollen som regissør.

– Vi hadde mentorer som hjalp oss, men likevel er det å være regissør… du får mye autoritet, og må ta noen sjanser. Det er deg alle henvender seg til for å si – ok, hva er det neste som skal skje? Mentoren vår var litt sånn … vet du hva? Go nuts! Det er din film. Gjør som du vil. Vær kreativ.

Alle som har forsøkt å lage film vet at det er opp- og nedturer underveis. Og ikke minst om man forsøker å lage filmen på svært kort tid.

– Det var øyeblikk underveis der jeg tenkte, herregud, vi kommer aldri til å bli ferdig med dette, sier David.

– De ulike gruppene jobbet veldig forskjellig. Da min gruppe begynte å filme hadde Elines gruppe allerede laget ferdig halve filmen sin. Men min gruppe brukte ekstra mye tid på å lære oss utstyret, og lære om klipping først. Så senere tok vi hverandre igjen, og jeg tror vi klippet ferdig vår film først.

Man tar det man har

Noen av utfordringene for alle gruppene, var å holde seg innenfor det de hadde av budsjett og ressurser.

– Vi måtte skaffe kostymer før innspillingen, så vi dro til en bruktbutikk, og det gikk litt over styr – og over budsjett, sier David.

– Det problemet hadde vi også, legger Eline til.

– Heldigvis hadde mentoren vår funnet et sted vi kunne spille inn filmen på forhånd, så vi slapp å bruke tid på å lete, legger hun til.

– Vi kunne filme i en nedlagt sukkerfabrikk. Men vi brukte en del tid på å finne ut av kostymer og den type ting. Vi trengte en gassmaske, men det fant vi ikke, så til slutt måtte en på gruppa lage en selv, av tape og plastflasker.

Her kan du se filmen Respire, som Eline regisserte.

Ungdommene rakk også ikke-filmrelaterte ting mens de var på filmcamp.

– Vi hadde avslutningsfest med karaoke. Det var veldig moro.

– Ja, det var veldig gøy, sier David. Selv om jeg var skikkelig, skikkelig sliten. Det ble ikke så mye tid til soving, for jeg satt mye og klippet sammen filmen. Jeg liker redigeringsprosessen veldig godt.

Her er filmen David var med og jobbe på, Sticky Situation. Den siste gruppa lagde filmen Splash.

Det de tar med hjem igjen

De er enige om at de har lært mye underveis, både av stort og smått.

– En av de tingene jeg lærte, er at når du jobber som regissør, må du være påpasselig med å ikke stå for nært han som holder lydbommen, for han har ikke sovet så mye, og han kommer til å treffe regissøren i hodet – mer enn én gang, bemerker Eline.

– La meg bare si – jeg gjorde ikke det, skyter David inn.

– Nei, dette var noen andre, ler Eline.

– Den andre tingen jeg lærte, var at når du filmer ulike scener, så er det lurt å starte med den siste scenen først. Det er som regel den vanskeligste scenen. Og du vil bare få det overstått. Du har allerede alle rekvisittene klare. Du får det ut av veien, så kan du gjøre de enkle tingene etterpå.

– Det er et godt råd, sier David.

– Gruppa mi gjorde det stikk motsatte, vi filmet alt i kronologisk rekkefølge. Som er litt risikabelt om været plutselig ikke funker den dagen du trenger det, men det gikk heldigvis bra.

De håper begge å kunne lage mer film i fremtiden, men de kunne ønske de hadde tilgang på bedre utstyr hjemme.

– Kamera vi brukte i Danmark fikk alt til å se så bra ut, så hvis jeg prøver å redigere noe jeg har filmet på telefonen min blir det ikke det samme, avslutter David.